In love with

Jeg var i går nasjonalist. Jeg starta dagen med å synge alle versene av "Ja, vi elsker", hørte på en bunadskledd elevsjef, synge alle versene av "Vi ere en nasjon vi med", høre på verdens raskeste hva gjelder prating av en russepresident, ropt tre ganger tre hurra etter at sjefen selv minna oss (igjen) på at vi tross alt befant oss i samme rom som selveste søttenedemaigrunnleggerens hadde sosa i sine slaskedager og at vi måtte hilse pent da vi marsjerte forbi monarkeleven. Etter det avbrøt den bunadskledde elevsjefen med at "joda, Norge ER verdens beste land og blablabla" men at vi i dag måtte rette blikket mot Nesodden, og med det fikk jeg høre min gamle sjef synge at han var forelska i et eventyr. Og resten av dagen hadde jeg det omtrent like kjekt som jeg kan tenke noen kan ha i et eventyr. Jeg gikk nedover Akersgata med herlig korpsmusikk på vei til det toget jeg som lita jente hadde beundra på fjernsyn på reprise etter å ha fått varmen i meg etter å ha spilt i 10 minus og hagl fra 06.30 om morran og tenkte: Javisst er jeg ofte kritisk til landet jeg bor i. Når elevene snakker varmt og fint om sosialdemokratiet i samfunnsfagstimene, har jeg tonnevis med motargument. Jeg huska meg selv ha sagt flere ganger at vi må huske at ikke alt er like bra med dette landet og at det er dumt å ha en slik forelska følelse for sitt eget hjemland, men jeg klarte ikke å huske hvordan jeg argumenterte for dette (noe jeg omtrent hver dag sier at elevene må gjøre når de kommer med påstander). Jeg visste at jeg egentlig visste det, men denne dagen, i strålende solskinn, klarte jeg ikke å forstå noe som helst galt med Norge i rødt hvitt og blått (og ja, jeg ble skikkelig skremt). Jeg gaula "You are a dancing queen" til Stortingspresidenten og flaks for meg hadde jeg aktivt søkt på Alexander Rybak på Spotiy dagen i forveien slik at jeg kunne vinke pent til både HKH kongen, dronningEN, kronprinsessEN samt kronprinsen og til og med synge at "i´m already cursed". De på sin side tok av seg hatten for oss og smilte og vinka.

I dag regner det. Jeg har fremdeles igjen noen stiler å rette. Staten sender irakere "hjem". Hele byen stinker av søppel. Det viktigste på agendaen er hvilken by som skal arrangere Grand Prix neste år (og jeg klarer ikke å ikke bli sint. Ikke det at jeg er kjent for en distrikspolitisk forkjemper, men jeg kommer fra bygda mer enn to timer fra Oslo, men jeg får lyst til å rope HØYT til hele Norge at kjærevene vi har da Spektrum for en ting, det er Oslo som har plass til dette og hele greia er ET FJERNSYNSPROGRAM og at vi kan vise fram fagre fjord og bygde som pauseinnslag slik at flere i verden faktisk kan se fagre fjord og bygde heller enn å bruke tid på å bli frakta hit og dit og at vi har uendelig mer viktige ting som BØR være på dagsorden. Jeg nevner noen: Hva skjer egentlig på Sri Lanka nå når det visstnok ikke finnes noen opprørere lenger? Hva med Kongo? Hvorfor i all verden kan ingen hjelpe Aung San Suu Kyi? Klarte Obama å snakke fornuft til Israels (ekle) statsoverhode?), og at Norge er mer enn Oslo(!). Liv Signe Navarsete er sykmeldt. Frp er Norges nest største parti. Det siste er så skremmende at man ikke behøver å tenke på noe annet før Wergelandsfølelsen er borte. Fordunsta. Forelskelsen er glemt, fortrengt, skyvd langt unna bevisstheten. Føy!

Heia verden!