Ikke min kamp

(å lese Knausgård)
På lørdag vandret jeg fra min skrivende venninne for å oppleve Anne Frank-huis. I mine tidligere besøk i Amsterdam, har jeg ikke tatt meg tid til å se på dette. Køen inn til huset går over en og en halv gate, og jeg stod i pøsende regn i en og en halv time. Etter å ha sett hvordan Anne Frank og familien hadde det før de ble deportert til konsentrasjonsleirene (det var verdt besøket. Og mye større enn jeg tenkte da jeg leste boka omtrent 12 år gammel), satte jeg meg inne på museumskafeen for å spise frokost. Det styrtregnet fremdeles, og jeg så ingen grunn til å tusle rundt i regnet da jeg hadde Min Kamp. Fjerde bok i veska. Jeg falt fullstendig inn i Knausgård sin russetid, og var ikke lengre mentalt i Anne Frank sitt hus. Jeg surkla mer enn høylydt fra ferskpressa appelsinjus slik at en museumsansatt, som hadde stått og smilt og krevd oppmerksomhet ei god stund, kremta høyt. Hun smilte og jeg forstod at jeg hadde vært et artig syn der jeg satt innert i kafeen helt i min egen (og boka) sin verden. Hun kom bort, og spurte hva jeg leste. Jeg starta med å beklage meg, og si at jeg var helt oppslukt, for deretter å starte en forklaring på "at det er en norsk forfatter som..." mens jeg lukket boka. Hun avbrøt med at den der visste hun godt om. Jeg ble overrasket over at Knausgård-debatten hadde nådd til Nederland. Hun forklarte seg med "ja, hun kunne godt forstå hva Min kamp betydde". Jeg fortsatte å sa "ja, jeg blir helt oppslukt, ikke det at det er så mye spennede som skjer, men det er tankene, ideene bøkene skaper som er interessante..." før jeg forstod. Jeg satt fullstendig oppslukt, i timesvis i naborommet til der den unge Anne Frank skrev om hvordan hun ikke ble sett på, og heller ikke behandlet, som menneske av grusomme onde ideologier, i det som for omverden så ut som Mein Kampf av Adolf Hitler