Folkelig

Privat og uoverveid brukte jeg, som også er en (kvasi)intellektuell litteraturviter og dessuten lektor med opprykk ved det kritiske røster vil kalle en gammeldags eliteskole, begrepet folkelig. Dette i en diskusjon om hvorvidt jeg føler meg hjemme i den fjellbygda jeg har vokst opp i. C avbrøyt meg i harme, og lurte på om dette var et begrep som hadde blitt in mens hun redda verden i Afrika. Hun påpekte med rette at det da dermed blir et skille mellom det folkelige og det som ikke er folkelig, og hva er det som ikke er folkelig? Det smarte? Det urbane? Det unormale? Jeg var glad for den irettesettelsen, og ble skamfull over helt uoverveid å ha brukt begrepet. For; jeg er trønder, vokst opp på et sted der verken søndagsskole, Krf eller Frp for den del finnes, der Åge er Gud og store deler av barndommen ble tilbrakt kun ei bro fra Vømmøldal`n. Og på vei til de svenske skogerne leser jeg Rotmo og det raude, og jeg siterer: "Og her kjem dette folkelege inn og kompliserer. Skal ein snakke med folk, med arbeidsfolk, og ha håp om å oppnå kontakt, kan ein ikkje berre slenge ut frasar og slagord, hytte med neven og rope om urett."
Og akkurat dette tror jeg er noe av koden før det Stortingsvalget som jeg mener er mitt myndige liv sitt viktigste. Så viktig at jeg på vestlandbursdagsfest, hvor alle gjestene litt utpå kvelden fikk på omgang sette på en sang på Spotify. Etter diverse opptredener i samme hus, fikk jeg forbud mot å sette på Åge. Jeg benyttet dermed anledningen til å sette på denne. Det var kun jeg som sang, og vestlendingene satt med undring og hørte det som ikke ligner Jan Eggum.
Poenget mitt er at jeg tror Rotmo, om han hadde vært aktiv i dag, er i nærheten av noe som kunne redda folk fra å istemme nettopp en blå blå vind. Men ikke likevel. Ikke i det hele tatt. For dette folkelige er jo ikke folkelig. Åååååå.