Fred Astaire

I går, da vi spiste lunsj på osit, diskuterte vi som seg hør og bør norsk politikk. Dette var befriende, det må jeg ærlig innrømme, men likevel var det helt på sin plass at K fikk et panikkprega utbrudd angående makt, ideologi, kjønn og penis? (les: hun ble avmektig). Som trøstende instans fungerte jeg og A som helt ok (tror jeg). Vi (lata som vi) forstod, vi smila, strøyk og snakka om makt, ideologi, kjønn og penis?. Mer enn ok fungerte G, som repliserte K mens hun dro veska si opp i fanget, med "nå skal du få se noe som vil få deg i godt humør restende av dagen". Jeg og A så forventningsfullt både på G og K idet G dro en kanonblank ny tier opp av lommeboka. Dermed er vi over på det kanoniske, og dagens andre latterlige fauke på neselasen;

Kanon! Poesi!: Eit av redaksjonsmedlemmene held seg med det vi kan kalle ei tidtypisk feillesing av eit Olav H. Hauge-dikt. Tittel "Dei vil burt" les han konsekvent som "Dei vil, Burt". Det er ei feillesing som fører ein frå det forsvinningslengtande, "anywhere out of this world"-alluderande til det engasjerte, positive, deltakande. Dei vil! Er det her poesien er for tida, VIL peosien, Burt? (Leder i Vagant 1-2 2003:3)*

Marit (klør seg i hodet): Ja! Så absolutt.


*de av dere som kjenner meg vil trolig skjønne (ikke kjenne) hva som kunne stått i denne fotnota.