Og apropos

Jeg legger meg snart i mine hvite sengeklær. De har et trykk. Det går som følger:

LENGE PLEIDE JEG Å GÅ TIDLIG TIL SENGS. Noen ganger var stearinlyset knapt slukket før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke en gang fikk tid til å tenke: "Nå sovner jeg": Og en halv time senere ble jeg vekket av tanken på at det visst var på tide å legge seg til å sove. Jeg ville legge fra meg boken som jeg trodde jeg ennu holdt i hånden, og blåse ut lyset; i søvne hadde jeg fortsatt å tenke på det jeg nettopp hadde lest, men disse tankene hadde tatt en helt spesiell vending; det forekom meg agt jeg selv var det som boken berettet om: en kirke, en kvartett, striden mellom Frans den første og Karl den femte. Denne forestilling holdt seg levende i noen sekunder efter at søvnen hadde sluppet meg; den kom ikke i konflikt med fornuften, men den tynget som skjell på øynene og hindret dem i å oppdage at lyset var slukket. Så begynte den å forekomme meg uforståelig, likesom tankene fra et tidligere liv efter at sjelen har tatt bopel i et nytt legeme; bokens handling løste seg ut fra meg, jeg kunne atter bestemme om jeg ville la meg innfange av den eller ikke. Straks fikk jeg synet tilbake, og til min forbauselse oppdaget jeg at jeg var omgitt av mørke, et mørke som var mykt og behagelig for øynene, og kanskje enda mere for tanken, for hvilken det fremstod som en ting uten årsak, uforklarlig, som noe i egentlig forstand dunkelt. Jeg studerte på hvor meget klokken var;...

Marcel Proust
På sporet av den tapte tid