Mitt liv som hund

Kanskje det begynte med den forsterka likinga (er det et greit nok korrekt ord å bruke på norsk? Bokmål sådan? Tror egentlig ikke det) av tassing. Å tasse ut av senga uten å kle på meg så veldig mye. Og så bare tasse videre. Tasse ut til sofaen. Kanskje tasse ut i kjøkkenet, åpne kjøleskapet bare for å skjønne at jeg ikke gidder å lage meg frokost helt enda. Dessuten liker jeg å dusje FØR jeg spiser frokost (i motsetning til mange andre), og tassing forekommer definitivt før morgendusjen. Så tasse meg videre til enten sofaen eller senga, og lese ei god bok. Eller, lage en kopp kaffe og lese dagens avis. Da ved kjøkkenbordet.

Uansett måte denne tassinga forekommer på, så liker jeg den. Og har ikke hatt følelsen av at folk synes den er ekkel. Men i det siste har jeg begynt å sikle i tillegg. Og det synes jeg er ekkelt. Og enda mer hundeaktig enn å tasse.

Altså, jeg sikler ikke sånn på ordentlig, men jeg tar meg selv i å nestensikle ganske ofte. Jeg våkner av at det er like før. Og det ekleste med denne nye spyttilstanden min, er at fenomenet, siklinga altså, forekommer i sterk grad på tog. Og det er ekkelt det! For der er det ikke bare jeg som får med meg hva som skjer. Og ikke nok med at jeg ikke er den eneste som får med meg hva som skjer, men jeg er ofte den siste. Og jeg liker ikke å være den siklende jenta på toget!

Et eksempel på dette nye ekle med meg: På min forrige togtur hadde jeg et sånn firerseteområde helt alene. Trodde jeg ihvertfall. Der sovnet jeg, etter lang utprøving av beste sovestilling, i noen minutter. Brått, eller tror nok egentlig det var mer langsomt, våkna jeg nestensiklende på skuldra til en ukjent mann.

Så på lørdag spurte jeg en kamerat som driver med biologisk psykologi om hva dette er for noe. Han mente det kunne komme av at jeg drakk for lite. Og at jeg er allergisk og tett i nesa og dermed sover med åpen munn. Men det tror jeg ikke noe på. Jeg drikker masse, og har dessuten vært allergisk i mange år uten at jeg har sovet med åpen munn siklende på meg selv og ukjente menn.

Jeg tror nok heller det er Pavlov som råder over meg. At jeg har blitt en av hans hunder. Og at det er det ufattelig herlige tutet (med sånn dyp og flerstemt klang) fra hurtigruta som jeg hører noen morgener, og togtutet jeg bevisst eller ubevisst får med meg idet toget kjører inn i en tunnel, som får meg til å lystre. Som i å sikle.

Eller har noen en bedre forklaring?