En brutt idyll

I dag, da jeg sykla på universitetet (gjentar meg sjøl nå, men likevel ikke) var det enda finere enn tidligere dager. Det var litt kaldere, bladene var litt mer røde og gule, og sola var litt mer framme, men likevel ikke helt framme. Jeg sykla mot et rødgult skinn på et vis.

På vei opp den nest siste bakken, det som egentlig ikke er noen bakke å snakke om, måtte jeg sykle forbi to gutter. De hadde ikke sykkel. De hadde rulleski. Og var så tynne under den utrolig trange buksa at det nesten ikke var noe bein der. Og de ville ikke slippe meg forbi.

Det de derimot gjorde var å spidde meg hardt og grusomt i øynene med de spisse stavene sine.

Ihvertfall nesten.