Fistel og negerbass

I morges, midt i min eminente solsikkebrødskive med hvitost OG kaviar, hørte jeg brått det ble snakka om Knutsen* og Ludvigsen på radioen. Tror nok det måtte vært på kulturnytt. Og, jeg hørte Eventyret om en melodi (for 167 gang siden jeg var 4år) til koppen med te. Det var så fint. Så utrolig fint. Og jeg ble yr. Og glad. Og energifull. Og jeg satte på en cd til tannpussen. Og berika samboer med babbel, sladder og familie/kjendishistorier om karene. Og nå er klokka bare ti og jeg HAR vært på lesesalen ei stund, jeg HAR fått skaffa meg kaffe OG truffet kjentfolk i kafeen, våkna UTEN vekkeklokke, stressa IKKE og tok meg GOD TID med sykkelen opp alle bakkene. Og, som om det ikke skulle være nok, har jeg det snart som fisken i vannet; vått og kaldt og breiflabb over alt. Hurra.


Dette liker jeg derimot mindre:
Det faktum at jeg hørte om Knutsen og Ludvigsen på nyhetene, at samme samboer har lest portrettintervju i sommer, at alle snart kommer til å late som at de har samme forhold til dem som meg, betyr at det har skjedd et eller annet med heltene mine. Flott at de ble venner, men likevel er det noe jeg synes er teit.
Holder Knutsen og Ludvigsen på å bli mainstream, og den sannsynlige avslutninga om musikk som forbruksvare i "Eventyret om en melodi" reell? Kanskje kjøper (med gåselever, russisk kaviar og artisjokk) kongen (RemaReitan?) alt, også DumDumBoys, opp og vi vil høre melodien(e) i de forferdelige radiokanalene jeg ikke vil huske navnet på til "folket" blir lei og en Idolvinner tar over.
Og om tjue år vil jeg og den lille gutten være en del av det folket det går rykter om er så primitive at de fremdeles både plystrer og nynner nananana nanananana na na na nanana nana.
(det blir fint)


*i går gikk Øystein bak standen vår. Og det gjorde sitt til at dagen i går var så bra (men takk til I, R, C, Ø, J og SOLA også).