KLOKKEN ETT OM MORGENEN

Endelig er jeg alene! Nå høres bare lyden av noen forsinkede og skranglete drosjer som ruller bort. I noen timer skal vi nyte stillheten, om enn ikke hvile. Endelig! Menneskeansiktet med sitt tyranni er forsvunnet, og jeg vil nå bare lide ved meg selv.
Endelig! Så jeg altså lov til å dukke ned i et bad av mørke! Først dreies nøkkelen rundt to ganger. Det er som om det å dreie nøkkelen om vil øke min ensomhet og forsterke de barrikader som nå skiller meg fra verden.
Livet er fryktelig! Byen er fryktelig! La oss i erindringen* gjennomgå dagen: her kjære leser er det opp til deg å fylle inn med hva du vil. hva det er kommer litt på det samme. det vil bli omtrent som ------- uansett.
Og jeg skrøt (hvorfor) av noen vanvittige ting jeg aldri har gjort, og jeg var feig nok til å nekte for noen andre misgjerninger jeg har gjort med glede, for eksempel å gjøre seg skyldig i blærete oppførsel eller manglende menneskelig respekt; jeg har nektet å gi en venn en enkel håndsrekning, samtidig som jeg ga en skriftlig anbefaling til en virkelig kjeltring; uff! er det ikke snart nok?
Misfornøyd med alle og misfornøyd med meg selv, skulle jeg gjerne bli fri og gjenvinne noe av min hovmodighet i nattens stillhet og ensomhet. Sjeler som jeg har elsket, sjeler som jeg har besunget, gi meg styrke, hjelp meg, ta løgnen og verdens fordervelige dunster vekk fra meg! [det uudsigelige skal dog dette ikke vise.] Gi meg nåde til å skape noen vakre vers som gir meg bevis for at jeg ikke er den verste av alle, at jeg ikke står lavere enn dem jeg forakter!

Takk til Baudellaire, Benjamin, Adorno, Gadamer, Heidegger.


*erlebnis for i dag