Jenta med den rosa kjolen

Jenta var egentlig ei kvinne. I sin beste alder. Hun nærma seg 30, hadde en god jobb og en brun og smilende kjæreste. Likevel ble hun betegna som jenta, eller rettere sagt jenta med den rosa kjolen.
Når jenta skulle pynte seg, kledte hun seg opp i rosa, og aller helst sjokkrosa. Så rosa at det blonde og nyklipte håret hennes så enda blondere ut. På samme måte framheva det blonde håret det rosa i kjolen, slik at den ble enda mer rosa. Det kunne ikke vært bedre, tenkte jenta, nå er jeg så rosa og blond som bare jeg kan bli.
En gang pynta hun seg i turkis, men likevel var det noe rosa over det turkise. Det var like trangt som alt det rosa hun eide, og hun passa på at undertøyet var rosa og å sminke seg med rosa øyenskygge. Dette gjorde at hun følte seg nesten like fin i det turkise.
Den fineste rosa kjolen jenta eide, var en som lignet en havfrue sin. I den følte hun seg som Ariel. Og etter hun hadde møtt den brune og smilende kjæresten sin, tenkte hun at hun måtte være virkelighetens Ariel. Og at den brune og smilende kjæresten hennes måtte være Prins Eric. Vennene og familien var også blitt glad i den brune og smilende kjæresten. Livet kunne ikke vært bedre for jenta med den rosa kjolen; hun levde i sin egen lille rosa boble av en verden.

Men bobla (idyllen) måtte sprekke, slik bobler er dømt til å gjøre. Den brune og smilende kjæresten hennes, som egentlig var en bleik og såra gammel mann, ble invalid etter noen år grunnet oppløselig ansikt. Og hun selv våkna hårløs med hjerteinfarkt på grunn av de ekstra kiloene hun hadde pådratt seg av det brasilianske kjøttet kjæresten likte å tilberede til henne.