Det aller beste

Han visste at det var noe bra med rosinen i pølsa. Han hadde hørt folk bruke uttrykket og han hadde enda ikke opplevd at noen var sure, gretne eller irriterte da de brukte det uttrykket. Ikke var de lei seg heller. Det hadde skjedd noe bra når det var snakk om rosinen i pølsa. Han forstod bare aldri hva det var. Faren hans, som desverre ikke hadde et nært forhold til ettersom han hadde vært opptatt med forretningen sin store deler av oppveksten til Pål, hadde brukt dette uttrykket. Han sa "Pål, det var altså rosinen i pølsen", ogsa hadde han ledd på en brautende bergensk måte. En gang hadde mora til Pål svart stille at "rosinen i pølsa var det vel ikke akkurat", men dette forstod ikke Pål. Enten måtte det vel være en rosin i den pølsa, eller ikke. Hva annet kunne det være? Sjokolade? Uansett hva saken var hadde Pål en avtale med Randi på torsdag. Hun hadde spurt om de ikke skulle treffes snart ettersom de hadde sendt e-brev til hverandre nå i snart seks måneder. Pål hadde aldri møtt en kvinne på den måten. Selvsagt hadde han møtt kvinner tidligere. Han hadde bodd i samme hus som mora si, men hun var jo ikke en kvinne på den måten. Han snakket også av og til med Birgit som var ansvarlig for regnskapet på jobb, og hun sa at han snart måtte finne seg kvinnen i hans liv. "Kvinnen i mitt liv?", tenkte Pål alltid. Hvorfor må det være en kvinne i mitt liv? Dama på Rimi snakket han av og til med, men det kunne vel ikke være at hun var kvinnen i hans liv av den grunn. Randi hadde han møtt i parken en dag. Pål hadde plutselig fått det for seg at han skulle sette seg der og lese avisa. Det hadde han aldri gjort før. Da han flytta til Oslo etter studiene hadde han sett folk sitte i parken. "Hva sitter de her for?", tenkte Pål, mens han syklet forbi dem? Blir de ikke møkkete i baken? Han så ingen grunn til å sitte der rett opp og ned og glo på sola. Men en søndag forstod han poenget med det. På radioen hadde han hørt en reportasje om floramangfoldet som fantes i Frognerparken, og i den reportasjen var det noe som hørtes så hyggelig ut. Folk sa at de brukte å gå til parken for å lese avisa. På den måten fikk de litt trim og frisk luft. Til en forandring, og som et merkelig innfall, gjorde Pål dette en søndag formiddag. Han tok med seg Aftenposten og gikk strake veien til Frognerparken. Heldigvis fantes det benker der, og han satte seg ned. Det var da Randi hadde kommet bort til han og spurt om hun kunne sette seg på samme benk. Hun begynte å prate, og Pål svarte. Hun spurte om Eurokrisa. Om Pål hadde forstått hva dette var, og Pål svarte. Han snakket om Lehman Brothers, om globalisering, om dipdop og gjeld. Randi lytta og hun smilte. Pål forstod ikke hvorfor, men da hun skulle gå spurte hun om de ikke kunne møtes igjen. Om han pleide å gå hit på søndagene og lese avisa. Det gjorde ikke Pål, og når han tenkte seg om forstod han heller ikke poenget med å skulle gå dit hver søndag. Han svarte "Nei" kort og kontant. Randi stussa litt, men spurte så om hun kunne få epostadressa til Pål. Det fikk hun. Pål så ikke noe galt med dette. Kanskje visste hun at han var revisor og behøvde hjelp til noe. Etter denne søndagen hadde de sendt e-brev til hverandre. I starten hadde ikke Pål forstått hva Randi var ute etter. Hun spurte aldri konkret om hjelp til noe, bare om han personlig. Pål svarte høflig og kontant, og tenkte at Randi bare var sjenert og høflig. Nå visste Pål mer om Randi enn noen andre, og han hadde begynt å glede seg til neste e-brev fra henne. Hadde katta hennes likt den nye kattematen? Det trodde han ikke ettersom hun tidligere hadde skrevet at hun kun likte tørrmat. På mandag hadde Randi spurt om de ikke skulle møtes igjen? Hun kunne stikke innom han etter jobb ettersom hun uansett skulle den veien hjem fra jobb. Pål hadde svart ja. Han så ikke noe problem med det. "Fint", hadde Randi svart. "Kanskje vi kan spise noe sammen?", hadde hun skrevet. Pål så ikke noe galt i det heller. Han skulle uansett spise, og han husket at faren av og til hadde hatt folk med seg hjem som spiste sammen med dem. Og det var med dette i bakhodet han hadde husket rosinen i pølsa. Pølse spiste Pål ofte, og han hadde middagspølser nok til både han og Randi. Pål fikk lyst til å imponere Randi. Det var noe med henne som gjorde at han ville at Randi skulle like han, og de skulle fortsette å han kontakt, uansett om Randi trengte økonomisk hjelp eller ikke. Hva bedre kunne da være enn å servere henne pølser med rosiner i? Pål gikk på Rimi og kjøpte rosiner. Han spurte kassadama om hun visste hvordan han skulle få rosinene inn i middagspølsene han hadde hjemme. Dama lo og foreslo at han skulle bruke en strikkepinne, lage hull og deretter stappe rosinene inn i pølsa. Så foreslo hun å steke pølsene slik at rosinene ikke datt ut. Pål syntes det var en god idé. Da Randi kom og de satte seg ned ved middagsbordet, klarte ikke Pål å la være å smile. Han gledet seg enormt til at Randi skulle forstå at han hadde laget det aller beste til henne. Middagsbesøket var over på noen minutter. Randi spiste ikke opp, og på vei ut av døra skrek hun sint at det er vel ingen som stapper rosiner inn i pølsene vel. "Jo, jeg", svarte Johan. "Dette er en spøk" skrek Randi. Pål forstod ikke hva som hadde gått galt, men han forstod at faren hadde holdt han for narr. Faren, som hadde vært leder for Nordfjord kjøtt, hadde lært Pål å elske pøler. "Den som ler sist ler best", tenkte Pål. Han tok et bilde av pølsa og sendte det inn som sak til Dagbladet.