Oppdrag 5: Det sanne skjold

Mahmoud lagde et menneskeskjold sammen med mora og faren sin og mange andre rundt Gadaffi i fjor vinter. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe om dette spesifikke skjoldet. Jeg diskuterte Libya, Gadaffi og bombinga med kolleger og venner. Jeg overvar flere debatter, men direkte opprørt var jeg ikke. Jeg hadde skapt meg et skjold. Haxhere Pulashi ble i følge seg selv tvunget til å være menneskeskjold da Nato bomba serbiske myndigheter til å stanse undertrykking av blant annet Kosovoalbanere i 1999. Jeg husker bilder fra fjernsynet av mennesker som stod på en bro og skapte et slags skjold og viste avsky mot den da kontroversielle bombinga i et land som en gang hadde vært et stort land Tito styrte med kommunistisk jerngrep. Dette lærte jeg av en vikarlærer da jeg gikk i femte klasse. Klassen hadde uten lærernes godkjennelse skapt en slags aksjon mot den ene gutten i klassen. Vi skulle stenge han ute en hel dag, og på den måten skulle han smake sin egen medisin. Det gikk selvfølgelig ikke så bra, spesielt ettersom en annen gutt i klassen boikotta aksjonen og lekte sammen med den som skulle være utestengt. Det var full krise, og etter hvert lot alle skjoldene falle. Vi innrømmet at vi var triste, at dette ikke hadde vært morsomt, og at vi ikke hadde kontroll. Vi grein og det var full oppvask med søsken til den utestenge eleven. Vikarlæreren, som skulle ha samfunnsfag med oss, dro ned europakartet. Han pekte på Jugoslavia og lærte oss om krisen på Balkan gjennom å vise til at vi og Jugoslavia etter Titos død likna på hverandre. Vi var flere stater med både like og ulike interesser. Noen vil stå alene, noen ville ha makt over alle andre, og noen var blanda i sine interesser. Da vi hadde hatt en liknende aksjon år tidligere hadde dette vært styrt av læreren vår, vår Tito. Nå var det full kaos både på Balkan og i femte klasse ved min barneskole.  I 1999, under opptrappinga av bombinga, husker jeg at timene i IKT ble brukt til å høre på lærerens fortvilelse over Nato. Han gjorde at jeg holdt meg våken om natta for å følge med på bombinga. Han var så sint at han grein. Samtidig husker jeg at naboguttene til de jeg leide hybel hos hadde flyktet fra Bosnia etter å ha sett naboen ble spikra død opp på husveggen til skrekk og advarsel. Engasjementet mitt mot urett i verden økte, men jeg forstod ikke helt sammenhengen. Jeg snakket varmt om Amnesty, skrev brev og prøvde å verve folk. Det gikk noen år. Jeg så garantert bilder av menneskeskjold, men jeg husker det ikke. Da USA bomba Irak til demokrati hadde jeg for lengst begynt å studere. Jeg protesterte og gikk i flere demonstrasjonstog. Samtidig levde jeg i sus og dus som ung student. Jeg kan ikke huske å ha demonstrert med fakler etter dette.

I går tok jeg med 31 flinke engasjerte ungdommer på en dokumentarfilm om bombinga i 1999. Etter noen undervisningstimer med historisk gjennomgang fra Det osmanske riket og Østerrike-Ungarn, via Tito, ulike religioner, etnisiteter og konflikter, FNs sikkerhetsråd, Natos utvida sikkerhetsbegrep til et selvstendig Kosovo. Da elevene fikk i oppdrag å finne ut om Norges forhold til bombinga fant elevene ut at Norge var en aktiv deltaker gjennom å sende fly, støtte Nato og var en av de første til å anerkjenne Kosovo som selvstendig. Det kontroversielle med denne bombina var ikke lenger med i faktaboksen. Det er ikke lengre med i historien. Et sant skjold mot en vanskelig virkelighetsforståelse. Heldivis for både meg og elevene gjorde Jon Haukeland historien vanskelig igjen. Skjoldet måtte av. Nå er det serberne som lider urett i Kosovo. Og hva gjør jeg dagen etter? Jeg gremmer meg over at Erik Solheim måtte gå fra ministerposten sin, drikker kaffe og skal snart rette tekster om forestillinga om det norske. Skjoldet mot den virkelige forestillinga om det norske.