André Bjerke skal ha spurt om hva jeg ler av, lille venn. Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

(Oppdrag 6)

Stadig vekk forekommer fenomenet latter. I undertegnedes tidligere liv som elev hadde fenomenet medført flere elev- og foreldresamtaler der lærere mente at fenomenet forekom både for ofte og hadde for høyt volum. Denne sanksjonen hjalp ikke. Undertegnede har slitt med disse spontant emosjonelle utbruddene som kommer av noe komisk, "lattervekkende", men også mindre hyggelige sammenhenger som ulykker, dødsfall. Jeg ønsker tydeligvis å bli akseptert. Selve latteren framkommer som uttrykk for glede, forundring eller aksept, og har enten sterk hørbar lyd eller har en form for stillere innåndende hyl. Man kan si at den bli framkalt av vittige situasjoner, spøker eller kommentarer. Hva som er vittig, spøkefullt eller humoristiske kommentarer er derimot vanskelig å definere. Kiling eller annen form for stimuli fungerer sjelden på undertegnede. Du, kjære leser, tror kanskje at undertegnede innånder dinitrogenoksid, andre medikamenter som for eksempel cannabis. Da må du tro om igjen. Noe slikt driver jeg selvfølgelig ikke med. Latteren kan være så sterk at den utløser tåreflod, muskelsmerte og tissetrengthet, men ingen hodepine. Den er en del av min menneskelige oppførsel som er regulert av hjernen, og den er sjelden et hjelpemiddel til å klargjøre sosiale interaksjonsmønstre. Man kan si at den gir en slags følelsesmessig kontekst i konversasjonen. Den kan være smittsom, men gir ikke alltid en respons på andre som observerer situasjonen.