Vel

Etter å ha omnordisert første del av Trap*, takker jeg Henrik Bjelke for ordene og oppfordrer folk å følge historien om Aksel på egen hånd.

Ellers har jeg noe å erkjenne: Etter å ha vært kjent som Voldskeptiker (et fint ord for mine følelser for den nokså blærete trikkemannen som jeg jo liker mange av (de eldre) diktene til, men som jeg ikke tåler personen til. Føy!), har jeg i kveld vært vitne og publikum til en kjempefin konsert arrangert av Egil Kapstad, som sammen med Jon Pål Inderberg, noen strykemenner og Jan Erik Vold ga meg en opplevelse jeg liker bedre og bedre. Og dette ville jeg aldri trodd jeg skulle gjøre (og aldri i verden om jeg noensinne skal fortelle det til hovedpersonen selv, det fortjener han ikke): Vold (i motsetning til uhorvelig mange dumme føleritrær&hender jenter) beviser med sin innlevelse, humor, politiske engasjement og selvironi (på scenen vel og merke) at LYRIKK ER FINT! LYRIKK ER MORSOMT! LYRIKK ER KULT! LYRIKK ER BRA! LYRIKK ER LIVSNØDVENDIG! Og det enda som opplesing.

Så mye for plingplong. Sei æ (si e/sier jeg).



*Bjelke, Henrik 1970: Trap, Arena/Fredensborg

Da Trapp, i forbindelse med flyttingen, så igjennom garderoben sin oppdaget han at der, formodentlig med en glødende sigar, var blitt brent et lite hull i ryggen av hans sorte frakk, som han hadde gått med for noen år siden. Det satt like mellom skulderbladene. Han fikk stoppet det. Det kunne vært skjedd på en overfylt sporvogns bakperrong eller lignende. Han skjenka det ikke flere tanker. Alikevel bør man nok på dette stedet bemerke følgende i den forbindelse: To år senere fikk Trapp under en fest for personalet i Det statistiske Ulykkeskontor ved et uhelll eller i kåthet - det vites ikke - brent et lite sirkelrundt hull i sine blå selskapsklær som han akkurat hadde fått sydd hos Fletcher`s. Han gikk til dette firmaet med jakken og stedet med hullet i ryggen ble vendt inn i sømmen og forsvandt. Heller ikke dette tenkte han nærmere igjennom. Tredje gangen det kom hull i Trapps klær på ryggen var da han solgte sin gamle pelsforede anorakk til sin nabo på Klesbergsvei, Emmanuel Andersen, som i høyde og tykkelse var noenluende som Trapp. Noen dager senere leste Trapp i avisen at Emmanuel Andersen iført den pelsforede anorakken var blitt skutt i ryggen på gaten i Malmö av en flokk raggere som kjørte forbi i en bil forfulgt av politiet.