Jeg og verden

I norskundervisninga mi på torsdag, som forøvrig omhandla dyr i Somalia, leilighetskjøp, verb i preteritum, aper med rød nisselue og dessuten forskjellen på Skandianavia og Norden, fikk jeg nok en gang hele verden i hodet. Ivrige lesere av dette forum (!) vil minnes at noe lignende skjedde undertegnede i juni. Foregående gang seilte verden i hodet på meg i anledning at jeg ble noe så velklingende som master. Et fint overgangsrituale vil jeg kalle det.
Verden i hodet gjorde vondere på torsdag av den enkle grunn at det som ikke kom seilende (som i juni) men hoppende var omgitt av en gedigen jernstang. "Bæng", sa det, "kling" hørte jeg, og jeg følte en smerte som jeg glemte til jeg var hjemme fra jobb2, og klarte såvidt å holde øynene oppe i en tid som viste 1930. Etter dette har jeg vært trøtt, og dessuten drømt om en mann jeg ikke kjenner og sitter her i dag og hører på Leonard Cohen om og om igjen i det uendelige OG føler meg både forelska og fylt med kjærlighetssorg.
Og sammenhengen er

Fint jeg skal gå for å diskutere skolepolitikk, læreplaner, samfunnsvitenskapelige metoder for ikke å snakke om et konstruktivistisk læresyn over en kopp kaffe.