midt i mastergrineinnspurten, gledet jeg meg plutselig over alle mine lesninger av U.K.O.N.s dikt. og det selv om jeg faktisk nevner han og de utrolig herlige tekstene hans (kanskje nettopp derfor vil noen si. jeg har det ikke likedan med Adorno).

etter mandag skal jeg ta bøkene fra bokhylla og le av farens dagbøker, ko-ko, den enorme veksten og ungen som heter fel. fantastisk. hurra. jeg gleder meg. og alle er hjertelig velkommen til å bli lest høyt svenskt til på en norsk og dårlig måte både fordi høytleseren ikke er god i å lese svensk høyt men også fordi høytleseren kjenner og liker tekstene så godt at høytleseren blir overivrig og enkelte steder ler inni de vanskelige svenske ordene.


for ikke å snakke om ekelöf

Og apropos

Jeg legger meg snart i mine hvite sengeklær. De har et trykk. Det går som følger:

LENGE PLEIDE JEG Å GÅ TIDLIG TIL SENGS. Noen ganger var stearinlyset knapt slukket før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke en gang fikk tid til å tenke: "Nå sovner jeg": Og en halv time senere ble jeg vekket av tanken på at det visst var på tide å legge seg til å sove. Jeg ville legge fra meg boken som jeg trodde jeg ennu holdt i hånden, og blåse ut lyset; i søvne hadde jeg fortsatt å tenke på det jeg nettopp hadde lest, men disse tankene hadde tatt en helt spesiell vending; det forekom meg agt jeg selv var det som boken berettet om: en kirke, en kvartett, striden mellom Frans den første og Karl den femte. Denne forestilling holdt seg levende i noen sekunder efter at søvnen hadde sluppet meg; den kom ikke i konflikt med fornuften, men den tynget som skjell på øynene og hindret dem i å oppdage at lyset var slukket. Så begynte den å forekomme meg uforståelig, likesom tankene fra et tidligere liv efter at sjelen har tatt bopel i et nytt legeme; bokens handling løste seg ut fra meg, jeg kunne atter bestemme om jeg ville la meg innfange av den eller ikke. Straks fikk jeg synet tilbake, og til min forbauselse oppdaget jeg at jeg var omgitt av mørke, et mørke som var mykt og behagelig for øynene, og kanskje enda mere for tanken, for hvilken det fremstod som en ting uten årsak, uforklarlig, som noe i egentlig forstand dunkelt. Jeg studerte på hvor meget klokken var;...

Marcel Proust
På sporet av den tapte tid

Påskehilsen

Til alle* dere som putter fyrstikkene dere nettopp har brukt tilbake i fyrstikkeska sammen med de ubrukte fyrstikkene: Slutt med det!

Det er det mest irriterende og ubrukelige jeg vet om. Om jeg noen gang blir intervjua i for eksempel blabladet, håper jeg at jeg husker å svare nettopp det med fyrstikkene. Og hva jeg håper Gud sier til meg hvis himmelen finnes (??? som om den ikke skulle finnes. Altså, himmelen jeg ser ut på hver eneste dag. Huff, noen liker å gjøre ting vanskelig), forblir en hemmelighet.

Ses i juni folkens. Tack och hej.


*det er overraskende mange av dere. Og uheldigvis er mange av dere folk jeg liker å være sammen med.