In love with

Jeg var i går nasjonalist. Jeg starta dagen med å synge alle versene av "Ja, vi elsker", hørte på en bunadskledd elevsjef, synge alle versene av "Vi ere en nasjon vi med", høre på verdens raskeste hva gjelder prating av en russepresident, ropt tre ganger tre hurra etter at sjefen selv minna oss (igjen) på at vi tross alt befant oss i samme rom som selveste søttenedemaigrunnleggerens hadde sosa i sine slaskedager og at vi måtte hilse pent da vi marsjerte forbi monarkeleven. Etter det avbrøt den bunadskledde elevsjefen med at "joda, Norge ER verdens beste land og blablabla" men at vi i dag måtte rette blikket mot Nesodden, og med det fikk jeg høre min gamle sjef synge at han var forelska i et eventyr. Og resten av dagen hadde jeg det omtrent like kjekt som jeg kan tenke noen kan ha i et eventyr. Jeg gikk nedover Akersgata med herlig korpsmusikk på vei til det toget jeg som lita jente hadde beundra på fjernsyn på reprise etter å ha fått varmen i meg etter å ha spilt i 10 minus og hagl fra 06.30 om morran og tenkte: Javisst er jeg ofte kritisk til landet jeg bor i. Når elevene snakker varmt og fint om sosialdemokratiet i samfunnsfagstimene, har jeg tonnevis med motargument. Jeg huska meg selv ha sagt flere ganger at vi må huske at ikke alt er like bra med dette landet og at det er dumt å ha en slik forelska følelse for sitt eget hjemland, men jeg klarte ikke å huske hvordan jeg argumenterte for dette (noe jeg omtrent hver dag sier at elevene må gjøre når de kommer med påstander). Jeg visste at jeg egentlig visste det, men denne dagen, i strålende solskinn, klarte jeg ikke å forstå noe som helst galt med Norge i rødt hvitt og blått (og ja, jeg ble skikkelig skremt). Jeg gaula "You are a dancing queen" til Stortingspresidenten og flaks for meg hadde jeg aktivt søkt på Alexander Rybak på Spotiy dagen i forveien slik at jeg kunne vinke pent til både HKH kongen, dronningEN, kronprinsessEN samt kronprinsen og til og med synge at "i´m already cursed". De på sin side tok av seg hatten for oss og smilte og vinka.

I dag regner det. Jeg har fremdeles igjen noen stiler å rette. Staten sender irakere "hjem". Hele byen stinker av søppel. Det viktigste på agendaen er hvilken by som skal arrangere Grand Prix neste år (og jeg klarer ikke å ikke bli sint. Ikke det at jeg er kjent for en distrikspolitisk forkjemper, men jeg kommer fra bygda mer enn to timer fra Oslo, men jeg får lyst til å rope HØYT til hele Norge at kjærevene vi har da Spektrum for en ting, det er Oslo som har plass til dette og hele greia er ET FJERNSYNSPROGRAM og at vi kan vise fram fagre fjord og bygde som pauseinnslag slik at flere i verden faktisk kan se fagre fjord og bygde heller enn å bruke tid på å bli frakta hit og dit og at vi har uendelig mer viktige ting som BØR være på dagsorden. Jeg nevner noen: Hva skjer egentlig på Sri Lanka nå når det visstnok ikke finnes noen opprørere lenger? Hva med Kongo? Hvorfor i all verden kan ingen hjelpe Aung San Suu Kyi? Klarte Obama å snakke fornuft til Israels (ekle) statsoverhode?), og at Norge er mer enn Oslo(!). Liv Signe Navarsete er sykmeldt. Frp er Norges nest største parti. Det siste er så skremmende at man ikke behøver å tenke på noe annet før Wergelandsfølelsen er borte. Fordunsta. Forelskelsen er glemt, fortrengt, skyvd langt unna bevisstheten. Føy!

Heia verden!

Jeg er Dale Bartholomew Cooper

Jeg har fremdeles igjen to stilbunker. De blir så altfor sakte tynnere. Etter masing om dette fra klasse1, gikk jeg inn til klasse2. Der var de unormalt stille og i fantastisk humør. Den mest kritiske eleven kunne fortelle meg at hun nå, ved hjelp av meg, syntes økonomi var veldig morsomt. Jeg har tydeligvis overgått meg selv. Fra A gikk jeg mot D, min minst krevende elev både i oppførsel og krav han stiller til folk rundt seg. Trodde jeg. Sin framtidige kone hadde en helt klare og urokkelige kriterier:
1) ha en eller flere i nærmeste familie som er lege
2) være lærer eller ha familie der alle er lærere
3) være kristen
4) ha en fortid i kor (dette var det viktigste kriteriet!)
5) være ei bra dame
6) humor ikke viktig i det hele tatt

Og jeg:
And for a minute there, I lost myself, I lost myself
And for a minute there, I lost myself, I lost myself

Jeg er ikke kravstor i det hele tatt. Jeg vil bare ha en damn good cop of coffee.

Mitt Svinesund

I helga var jeg, en sliten nordmann, til Sverige. På vei tilbake var bilen fylt med 4o bokser snus og 7 flasker vin. På vei over grensa ble smågodtposen omtrent helt tom*. Dette er den kjedelige kortversjonen.

Jeg besøkte ikke Svinesund. Jeg kjørte forbi Svinesund. Jeg så ikke en gang kjøpesenteret med Rema hele Norge bortsett fra meg (sånn omtrent) har handlet kjøtt og snus i. Jeg var nemlig på familehyggetur til søta bror, og gjett om de var søte. Jeg spiste familiemiddag, pekte og kjørte lekebil med toåring, hilste på slektning1 og slektning 2, sprang rundt stuebordet med hånda i været, sklei hull på de nye Elvissokkene mine og hvinte etter anvisning av gullig femåring, dro for å handle frukt og melk på matbutikk, rettet en, en, stil, soste rundt, kikka i kjøleskapet, sto i dusjkø for så å ta på meg fin kjole for å spise på restaurant etter å ha kjørt en halvtime med bil**, spilte Hej knekt!, ble vekket for å ligge på veranda i truse og bh etter å forsikra oss om at polske malere var på andre siden av plena, lekte lapp-i-panna uten lapp i panna med mor som rocka med rockering for så å igjen gå til dekka bord også få puss og kram og ønske om god tur og snarlig gjensyn
Tilbake i Oslo er bunkene nesten like store, leiligheten like liten, fullstendig fri for andre enn de jeg inviterer, dusjen alltid ledig, balkongen like usynlig og gressplenen like offentlig og full av hasjrøykende engangsgrillforbrukere. Ferie før ferie er ikke oppskrytt.


*Grunn: Dette
** Hit: Hvor jeg ble møtt av "Europe" tissende oppetter muren og "Bjørn Rosenstrøm" som snydende full kræsja med stolpe etter stolpe på vei ut til et disko

Together through life

Fra en rik arbeider

Jeg har kommet til min flinke, engasjerte, veldig røde (hva gjelder politisk tankegang) elev sin stil om fotball innpakka som urettferdighet, og tar meg derfor (litt til ære for han, men mest for mine medborgere av det urettferdige kapitalistiske verdenssamfunnet) en pause i arbeidet. Jeg har satt på både den nye plata til Dylan og mer kaffe samt lest om at Paul Kagame pusser opp Kigali for å vise verden at Rwanda er mer enn et land prega av folkemord. Det gjør at folk flest i Rwanda rydder gater, feier og bygger for ingen penger slik at de veldig få rike som bor i Kigali kan nyte godt av en by som minner om et ibsensk dukkehjem der problemene blir feid under teppet i form av en president som nekter demokrati i praksis. Og det minner meg på at jeg i går var på en nokså fancy og hipp kafé i sentrum av Oslo og ble servert kaffe fra Rwanda som dama bak disken kunne fortelle meg hadde fått "upper class"-merket på seg. Det betydde at det var en kaffe av god kvalitet, en av de beste i verden. Da jeg prøvde å si at jeg visste at den kaffen var god og at det var synd ikke rwandeserne (sett bort fra de få, som nevnt over, er så rike at de kan gå på en av de vestlige kafeene i hovedstaden som serverer Rwandisk kaffe til en pris for det meste kun jeg og amerikanere har råd til å drikke. Etter en omreise i landet fant jeg en, en, kafé som serverte kaffe fra eget land til tross for at jeg oppholdt meg mest i den delen av landet som er kjent for sin gode (og den er veldig god) kaffe) fikk nyte den (da de kjøper inn dyr (for dem) ekkel Nescafe) så hun på meg dumt og irritert med svaret "ja, skal du ha den kaffen eller?".

Nok paranteser for denne dagen. Jeg unnskylder meg med at jeg i går var på Bobfest der mye tid ble brukt på å mimre om gode Solstadklipp og -sitater (noe som passer seg på en sådan dag synes jeg). Som opprinnelig ikke har noe med Bob å gjøre, og som gjorde til at verten omtrent ropte "Men dette skulle jo være en Bobkveld!" da jeg tusla hjem.

-

I dag er det arbeidernes dag, og jeg, en sliten arbeider som jeg er, lengter etter å høre Jens, Kristin og til og med knytte min venstre neve til et møte på valen (også fordi jeg ikke liker å rette). Arbeider er jeg, og jeg arbeider også på arbeidernes dag. Jeg skriver i margen "BRA!", "dette må du utdype", "forklar sitatet", "fint" og trekker for persiennene slik at jeg ikke merker sola som stråler ute og sommerkledte mennesker med en ekstra fregne spankulere rundt omkring på en etterlengtet ekstra helgedag. Vi har fremdeles mye å kjempe for ærede medborgere av verdenssamfunnet. Finanskrisa for oss bryr meg omtrent mitt på leggen når jeg tenker på hvem som virkelig lider under en krise iverksatt av pengegriske kapitalister. Jeg avslutter:

Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.

ref:
Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

I høyden vi ei frelse venter
hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever,
og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever
og slår, mens vi har varme jern.

ref...

I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.

ref...

De fyrster har oss slemt bedraget,
– fred mellom oss foruten svik!
Mot tyranni vi retter slaget,
mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes!
Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes
på brødre vi ei skyter mer.

ref...

Arbeider, bonde, våre hære
de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred.

ref...