Fra tørrvittighet til hysterisk latterkrampe

I dag, under diskusjonen omkring den norske skolens såkalte triste situasjon (og ja, vi repeterer oss selv til det evinnelige) prøvde satiriske G seg på sin tåpelige kommentar om mangelen av slips og fløyel blant lærerne på nytt med forhåpning om repetisjon av gruppas fnising. Denne prøvelsen drepte underfundige I med å påpeke at mattelærerne nok er den delen av lærerne med minst moral i og med at de har seg med to ukjente.

I busskuret, da jeg venta på at buss nr.9 skulle kjøre meg altfor tidlig hjem, kom jeg i snakk med søtesnille LL som jeg omtrent aldri har snakket med. Så, da bussen kom, og jeg gikk på tidlig, tenkte jeg på om hun kom til å sette seg ved siden av meg eller ikke og hva jeg hadde gjort i hennes situasjon (jeg ser helst at jeg i slike situasjoner er den som setter meg først. Da er det ikke opp til meg å velge om jeg er bussvenn med vedkommende eller ikke). Da jeg hadde satt meg, var bussen besatt av meg, en ukjent og mr. svigermorsdrømsnilling som jeg tar et fag sammen med (la oss kalle han M), mens LL enda ikke hadde satt seg. Og, hun satte seg ved siden av M. Jeg forundra meg over at de ikke hadde snakket med hverandre overhodet i busskuret. Etter omtrent et minutt sier LL høyt og tydelig i ansiktet til M at "ja, og vi tenkte at vi skulle være skikkelig ekle og kvalmt intellektuelle og vanskelige med dere". M skvetter, snill som han er, og LL blir veldig flau, bemerker at hun har satt seg på feil plass i bussen, og setter seg så ved siden av meg som hun heller ikke kjenner særlig godt. Og jeg, jeg klarer ikke slutte å le før jeg går i dusjen godt hjemme. Dette for å våkne.