André Bjerke skal ha spurt om hva jeg ler av, lille venn. Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

(Oppdrag 6)

Stadig vekk forekommer fenomenet latter. I undertegnedes tidligere liv som elev hadde fenomenet medført flere elev- og foreldresamtaler der lærere mente at fenomenet forekom både for ofte og hadde for høyt volum. Denne sanksjonen hjalp ikke. Undertegnede har slitt med disse spontant emosjonelle utbruddene som kommer av noe komisk, "lattervekkende", men også mindre hyggelige sammenhenger som ulykker, dødsfall. Jeg ønsker tydeligvis å bli akseptert. Selve latteren framkommer som uttrykk for glede, forundring eller aksept, og har enten sterk hørbar lyd eller har en form for stillere innåndende hyl. Man kan si at den bli framkalt av vittige situasjoner, spøker eller kommentarer. Hva som er vittig, spøkefullt eller humoristiske kommentarer er derimot vanskelig å definere. Kiling eller annen form for stimuli fungerer sjelden på undertegnede. Du, kjære leser, tror kanskje at undertegnede innånder dinitrogenoksid, andre medikamenter som for eksempel cannabis. Da må du tro om igjen. Noe slikt driver jeg selvfølgelig ikke med. Latteren kan være så sterk at den utløser tåreflod, muskelsmerte og tissetrengthet, men ingen hodepine. Den er en del av min menneskelige oppførsel som er regulert av hjernen, og den er sjelden et hjelpemiddel til å klargjøre sosiale interaksjonsmønstre. Man kan si at den gir en slags følelsesmessig kontekst i konversasjonen. Den kan være smittsom, men gir ikke alltid en respons på andre som observerer situasjonen.

Oppdrag 5: Det sanne skjold

Mahmoud lagde et menneskeskjold sammen med mora og faren sin og mange andre rundt Gadaffi i fjor vinter. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe om dette spesifikke skjoldet. Jeg diskuterte Libya, Gadaffi og bombinga med kolleger og venner. Jeg overvar flere debatter, men direkte opprørt var jeg ikke. Jeg hadde skapt meg et skjold. Haxhere Pulashi ble i følge seg selv tvunget til å være menneskeskjold da Nato bomba serbiske myndigheter til å stanse undertrykking av blant annet Kosovoalbanere i 1999. Jeg husker bilder fra fjernsynet av mennesker som stod på en bro og skapte et slags skjold og viste avsky mot den da kontroversielle bombinga i et land som en gang hadde vært et stort land Tito styrte med kommunistisk jerngrep. Dette lærte jeg av en vikarlærer da jeg gikk i femte klasse. Klassen hadde uten lærernes godkjennelse skapt en slags aksjon mot den ene gutten i klassen. Vi skulle stenge han ute en hel dag, og på den måten skulle han smake sin egen medisin. Det gikk selvfølgelig ikke så bra, spesielt ettersom en annen gutt i klassen boikotta aksjonen og lekte sammen med den som skulle være utestengt. Det var full krise, og etter hvert lot alle skjoldene falle. Vi innrømmet at vi var triste, at dette ikke hadde vært morsomt, og at vi ikke hadde kontroll. Vi grein og det var full oppvask med søsken til den utestenge eleven. Vikarlæreren, som skulle ha samfunnsfag med oss, dro ned europakartet. Han pekte på Jugoslavia og lærte oss om krisen på Balkan gjennom å vise til at vi og Jugoslavia etter Titos død likna på hverandre. Vi var flere stater med både like og ulike interesser. Noen vil stå alene, noen ville ha makt over alle andre, og noen var blanda i sine interesser. Da vi hadde hatt en liknende aksjon år tidligere hadde dette vært styrt av læreren vår, vår Tito. Nå var det full kaos både på Balkan og i femte klasse ved min barneskole.  I 1999, under opptrappinga av bombinga, husker jeg at timene i IKT ble brukt til å høre på lærerens fortvilelse over Nato. Han gjorde at jeg holdt meg våken om natta for å følge med på bombinga. Han var så sint at han grein. Samtidig husker jeg at naboguttene til de jeg leide hybel hos hadde flyktet fra Bosnia etter å ha sett naboen ble spikra død opp på husveggen til skrekk og advarsel. Engasjementet mitt mot urett i verden økte, men jeg forstod ikke helt sammenhengen. Jeg snakket varmt om Amnesty, skrev brev og prøvde å verve folk. Det gikk noen år. Jeg så garantert bilder av menneskeskjold, men jeg husker det ikke. Da USA bomba Irak til demokrati hadde jeg for lengst begynt å studere. Jeg protesterte og gikk i flere demonstrasjonstog. Samtidig levde jeg i sus og dus som ung student. Jeg kan ikke huske å ha demonstrert med fakler etter dette.

I går tok jeg med 31 flinke engasjerte ungdommer på en dokumentarfilm om bombinga i 1999. Etter noen undervisningstimer med historisk gjennomgang fra Det osmanske riket og Østerrike-Ungarn, via Tito, ulike religioner, etnisiteter og konflikter, FNs sikkerhetsråd, Natos utvida sikkerhetsbegrep til et selvstendig Kosovo. Da elevene fikk i oppdrag å finne ut om Norges forhold til bombinga fant elevene ut at Norge var en aktiv deltaker gjennom å sende fly, støtte Nato og var en av de første til å anerkjenne Kosovo som selvstendig. Det kontroversielle med denne bombina var ikke lenger med i faktaboksen. Det er ikke lengre med i historien. Et sant skjold mot en vanskelig virkelighetsforståelse. Heldivis for både meg og elevene gjorde Jon Haukeland historien vanskelig igjen. Skjoldet måtte av. Nå er det serberne som lider urett i Kosovo. Og hva gjør jeg dagen etter? Jeg gremmer meg over at Erik Solheim måtte gå fra ministerposten sin, drikker kaffe og skal snart rette tekster om forestillinga om det norske. Skjoldet mot den virkelige forestillinga om det norske.

En gul bil

Den gule bilen hadde gått i arv fra generasjon til genereasjon. Hun følte det som sin plikt å klargjøre kjørereglene for dette herlige leketøyet for sin samboer:

1) Dersom du ser en annen gul bil passere på veien, har du tillatelse til å slå noen på skuldra.

2) Dersom du ser på bilen så skal du si "Gul bil" før bilen kjører. Hvis du glemmer dette kan det oppstå forvirring og det kan være en risiko for at du blir kjørt på.

3)  Du kan kun kjøre denne bilen en gang. Hvis noen andre har kjørt den før deg, kan du ikke bruke denne bilen.


4) Hvis noen andre kjører bilen uten grunn før du har sagt "Gul bil" og attpåtil slått deg, bør du foreta to straffeslag på den personen. Hvis dette ikke fungerer kan du sende meg en tekstmelding der det står "Gul bil hjelp".

5) Det er ikke lov å slå meg om du sitter i bilen sammen med meg. Dette kan føre til ulykker og kan få konsekvenser.


6) Dersom du ser andre gule biler parkert har du ikke lov å ta en av disse. Dette tilsvarer regelbrudd i følge norsk lov og dessuten vårt samboerskap.

7) Du kan si "Gul bil" dersom du ser en gul ambulanse. Forøvrig gjelder punkt 6 også om disse gule bilene.

8) Den gule bilen er gul selv om den er parkert, ødelagt, kjørende eller i en annen posisjon.

9) Grønne skilt har absolutt ingenting med min gule bil.

10) Gule biler er ikke det samme som gule busser, gule motorsykler, gule anleggsmaskiner eller noe annet som er gult. Dette er ikke en lek.

Dette er de eneste reglene som gjelder. Andre regler teller ikke for min gule bil, eller i vårt samboerskap forøvrig.

Det aller beste

Han visste at det var noe bra med rosinen i pølsa. Han hadde hørt folk bruke uttrykket og han hadde enda ikke opplevd at noen var sure, gretne eller irriterte da de brukte det uttrykket. Ikke var de lei seg heller. Det hadde skjedd noe bra når det var snakk om rosinen i pølsa. Han forstod bare aldri hva det var. Faren hans, som desverre ikke hadde et nært forhold til ettersom han hadde vært opptatt med forretningen sin store deler av oppveksten til Pål, hadde brukt dette uttrykket. Han sa "Pål, det var altså rosinen i pølsen", ogsa hadde han ledd på en brautende bergensk måte. En gang hadde mora til Pål svart stille at "rosinen i pølsa var det vel ikke akkurat", men dette forstod ikke Pål. Enten måtte det vel være en rosin i den pølsa, eller ikke. Hva annet kunne det være? Sjokolade? Uansett hva saken var hadde Pål en avtale med Randi på torsdag. Hun hadde spurt om de ikke skulle treffes snart ettersom de hadde sendt e-brev til hverandre nå i snart seks måneder. Pål hadde aldri møtt en kvinne på den måten. Selvsagt hadde han møtt kvinner tidligere. Han hadde bodd i samme hus som mora si, men hun var jo ikke en kvinne på den måten. Han snakket også av og til med Birgit som var ansvarlig for regnskapet på jobb, og hun sa at han snart måtte finne seg kvinnen i hans liv. "Kvinnen i mitt liv?", tenkte Pål alltid. Hvorfor må det være en kvinne i mitt liv? Dama på Rimi snakket han av og til med, men det kunne vel ikke være at hun var kvinnen i hans liv av den grunn. Randi hadde han møtt i parken en dag. Pål hadde plutselig fått det for seg at han skulle sette seg der og lese avisa. Det hadde han aldri gjort før. Da han flytta til Oslo etter studiene hadde han sett folk sitte i parken. "Hva sitter de her for?", tenkte Pål, mens han syklet forbi dem? Blir de ikke møkkete i baken? Han så ingen grunn til å sitte der rett opp og ned og glo på sola. Men en søndag forstod han poenget med det. På radioen hadde han hørt en reportasje om floramangfoldet som fantes i Frognerparken, og i den reportasjen var det noe som hørtes så hyggelig ut. Folk sa at de brukte å gå til parken for å lese avisa. På den måten fikk de litt trim og frisk luft. Til en forandring, og som et merkelig innfall, gjorde Pål dette en søndag formiddag. Han tok med seg Aftenposten og gikk strake veien til Frognerparken. Heldigvis fantes det benker der, og han satte seg ned. Det var da Randi hadde kommet bort til han og spurt om hun kunne sette seg på samme benk. Hun begynte å prate, og Pål svarte. Hun spurte om Eurokrisa. Om Pål hadde forstått hva dette var, og Pål svarte. Han snakket om Lehman Brothers, om globalisering, om dipdop og gjeld. Randi lytta og hun smilte. Pål forstod ikke hvorfor, men da hun skulle gå spurte hun om de ikke kunne møtes igjen. Om han pleide å gå hit på søndagene og lese avisa. Det gjorde ikke Pål, og når han tenkte seg om forstod han heller ikke poenget med å skulle gå dit hver søndag. Han svarte "Nei" kort og kontant. Randi stussa litt, men spurte så om hun kunne få epostadressa til Pål. Det fikk hun. Pål så ikke noe galt med dette. Kanskje visste hun at han var revisor og behøvde hjelp til noe. Etter denne søndagen hadde de sendt e-brev til hverandre. I starten hadde ikke Pål forstått hva Randi var ute etter. Hun spurte aldri konkret om hjelp til noe, bare om han personlig. Pål svarte høflig og kontant, og tenkte at Randi bare var sjenert og høflig. Nå visste Pål mer om Randi enn noen andre, og han hadde begynt å glede seg til neste e-brev fra henne. Hadde katta hennes likt den nye kattematen? Det trodde han ikke ettersom hun tidligere hadde skrevet at hun kun likte tørrmat. På mandag hadde Randi spurt om de ikke skulle møtes igjen? Hun kunne stikke innom han etter jobb ettersom hun uansett skulle den veien hjem fra jobb. Pål hadde svart ja. Han så ikke noe problem med det. "Fint", hadde Randi svart. "Kanskje vi kan spise noe sammen?", hadde hun skrevet. Pål så ikke noe galt i det heller. Han skulle uansett spise, og han husket at faren av og til hadde hatt folk med seg hjem som spiste sammen med dem. Og det var med dette i bakhodet han hadde husket rosinen i pølsa. Pølse spiste Pål ofte, og han hadde middagspølser nok til både han og Randi. Pål fikk lyst til å imponere Randi. Det var noe med henne som gjorde at han ville at Randi skulle like han, og de skulle fortsette å han kontakt, uansett om Randi trengte økonomisk hjelp eller ikke. Hva bedre kunne da være enn å servere henne pølser med rosiner i? Pål gikk på Rimi og kjøpte rosiner. Han spurte kassadama om hun visste hvordan han skulle få rosinene inn i middagspølsene han hadde hjemme. Dama lo og foreslo at han skulle bruke en strikkepinne, lage hull og deretter stappe rosinene inn i pølsa. Så foreslo hun å steke pølsene slik at rosinene ikke datt ut. Pål syntes det var en god idé. Da Randi kom og de satte seg ned ved middagsbordet, klarte ikke Pål å la være å smile. Han gledet seg enormt til at Randi skulle forstå at han hadde laget det aller beste til henne. Middagsbesøket var over på noen minutter. Randi spiste ikke opp, og på vei ut av døra skrek hun sint at det er vel ingen som stapper rosiner inn i pølsene vel. "Jo, jeg", svarte Johan. "Dette er en spøk" skrek Randi. Pål forstod ikke hva som hadde gått galt, men han forstod at faren hadde holdt han for narr. Faren, som hadde vært leder for Nordfjord kjøtt, hadde lært Pål å elske pøler. "Den som ler sist ler best", tenkte Pål. Han tok et bilde av pølsa og sendte det inn som sak til Dagbladet.