Jeg forsov meg: Tom Waits-dagen

No shadow no stars no moon no cars November it only believes in a pile of dead leaves and a moon that's the color of bone No prayers for November to linger longerstick your spoon in the wall we'll slaughter them all November has tied me to an old dead tree get word to April to rescue me November's cold chain Made of wet boots and rain and shiny black ravens on chimney smoke lanes November seems odd you're my firing squad November With my hair slicked back with carrion shellac with the blood from a pheasant and the bone from a hare tied to the branches of a roebuck stag left to wave in the timber like a buck shot flag Go away you rain snout go away blow your brains out November

Å fylle hodet med bomull

Sist jeg hadde kontakt med min yngste søster, ble hun skutt i hodet. Ingen vet hvem som skjøt henne, men noen mistenker to militære menn med erfaringer fra et geografisk stort afrikansk land. Søstera mi reiste seg etter skyteepisoden, og til tross for at hun nå hadde et stort hull tilsvarende to tommelfingre gjennom hodet, hadde hun alle sine sanser inntakt: hun snakka, hørte, bevegde seg, smakte og befølte sitt eget hode. Jeg bemerket at hun tross alt var utrolig heldig. Det skal mye til å få et så stort hull gjennom hodet uten at det skada viktige deler av hjernen som kunne ha medført at hun ikke kunne hatt sansene sine i behold. I og med at dette sier nokså mye om hvor mye som befinner seg i hodet til søstera mi, tettet hun selvfølgelig hullene i hodet med bomull. Det fikk blodet til å stoppe. Etter hvert gikk hun videre, og til tross for at hun har en betydelig hårmanke (motsatt mengdeforhold til innhold ellers i hodet), syntes hun det var ekkelt å kjenne at det blåste vind rett gjennom hodet.

Dødelig belysning

Da solen for lengst hadde gått ned bak Vestkanten et sted, og natten startet å seile inn langs fjorden, var både jeg og byen min rastløs selv om dagen vår var over. Vi visste begge at natten aldri blir lang, og selv om lyset mitt skulle bli slukket, klapper ingen på min pute. Den siste Sinsen-trikken var enda ikke gått, men det var like før Freia-uret blinket: kvart på ett. Jeg bevegde meg hjem fra L. Jeg var så oppstemt over kvelden at tanken på at jeg kom til å få maks seks timer søvn hadde null betydning for hvor mye jeg nøt kveldsturen med Bok i P2 i øret. Da jeg kom til øvre Grünerløkka, oppe ved nye Ringen kino, la jeg merke til begravelsesbyrået som er på andre siden av gata. Selv om jeg hadde sett det flere ganger, hadde jeg aldri tenkt over det å reklamere for døden blenda i neonlys på natta. Kista som var utstilt var marineblå og blomsterkransen stilren og hvit. Jeg lurer; ligger det mye profit i reklamere for døden? Kan begravelsesbyrået tjene inn dette med slike strømutgifter all lysbesetningen må forårsake?

Post jeg blir veldig glad og familiekjær for

TUsen takk!

Jeg liker per starten av november rett før leggetid

- å vasse i gule, oransje og røde blad gjennom ulike parker på vei til jobb mens jeg hører morgenkåseriet
- "Jeg prøver å øve meg opp i virkeligheten, i virkeligheter" i slutten av boka jeg nettopp har lest
- trening etter lang pause
- glade og leende kolleger
- å spille piano
- kvikk(-)lunsj i marka
- åpninga "FOR HJERTET ER LIVET ENKELT: det slår så lenge det kan"
- gale informative sms fra lillesøster