Stortingsvalg 2005

Påminnelse til meg selv og andre som kan og vil utnytte stemmeretten sin (og ikke bor der folkeregisteret tror de bor) om å ta beina fatt for å forhåndsstemme.

"Og da er det viktig å tenke:

Hva mener han med dette? ...mener jeg da."

Og med det var jeg fullt og helt tilbake til en hard studiehverdag.

Jeg rydder, fikser og samler konkrete ting og tanker

og finner ut at jeg ser fram til dette, dette, dette, dette (tror jeg), dette og dette i tida framover. Og en hel del til.

Første skoledag

var grei.

I morgen har jeg min første forelesning 08.15. Det er mindre greit. Derfor; god natt!

Og til dere som etterlyste selve treningsprogrammet i skreven form på dette medium (bloggen min altså), må jeg bare beklage. Jeg gidder rett og slett ikke å bruke tid på å skrive hva det går ut på når det er så anstrengende og tidkrevende for meg å utføre selve treninga.

Treningsprogram: EYE CONTROL (Øyekontroll)

Både håndball, langrenn, orientering, friidrett, aerobic og yoga skjønner jeg nå at jeg har takla både vel og bra; øyetrening er for nær- og langsynte meg verste form trening.

Det forårsaker rett og slett øyentrykksmerte.*


*Jada, jeg vet jeg ikke er særlig nyskapende med å bruke dette ordet, men det passa så bra til hva jeg føler. Og det kan gjerne bli sett på som en slags reklame for Spring Produksjoner sin forestilling.

Til meg selv (og eventuelle andre som føler for det)

Du stirrer for længe
på en detalje og
rammes av hvidsyn:
Rundt om detaljen viskes alt ud, alt
________overlistes bagfra af
et blændende hvidt lys
- Ikke ild, ikke is: ingenting
Det er døden der stirrer
et sted inde bagved
Vejrtrækning ophører
kroppen forstener
øjne blir glas. Verden
går under i bleggule bobler
_________tusind kolde sole
og han har dig, han trækker i dig, du
vakler; sort vand skyller frem fra oven. Det er nu
du må ta en beslutning
Løsriv blikket! Rundt om detaljen
myldrer verden frem igen
snublende nærmest
som bange forældre
der kommer springende
ind til den mørkerædde
Jeg var her jo, du var
ikke alene


Hilsen meg selv. Med god hjelp fra Niels Lyngsø.

Jenta med den rosa kjolen

Jenta var egentlig ei kvinne. I sin beste alder. Hun nærma seg 30, hadde en god jobb og en brun og smilende kjæreste. Likevel ble hun betegna som jenta, eller rettere sagt jenta med den rosa kjolen.
Når jenta skulle pynte seg, kledte hun seg opp i rosa, og aller helst sjokkrosa. Så rosa at det blonde og nyklipte håret hennes så enda blondere ut. På samme måte framheva det blonde håret det rosa i kjolen, slik at den ble enda mer rosa. Det kunne ikke vært bedre, tenkte jenta, nå er jeg så rosa og blond som bare jeg kan bli.
En gang pynta hun seg i turkis, men likevel var det noe rosa over det turkise. Det var like trangt som alt det rosa hun eide, og hun passa på at undertøyet var rosa og å sminke seg med rosa øyenskygge. Dette gjorde at hun følte seg nesten like fin i det turkise.
Den fineste rosa kjolen jenta eide, var en som lignet en havfrue sin. I den følte hun seg som Ariel. Og etter hun hadde møtt den brune og smilende kjæresten sin, tenkte hun at hun måtte være virkelighetens Ariel. Og at den brune og smilende kjæresten hennes måtte være Prins Eric. Vennene og familien var også blitt glad i den brune og smilende kjæresten. Livet kunne ikke vært bedre for jenta med den rosa kjolen; hun levde i sin egen lille rosa boble av en verden.

Men bobla (idyllen) måtte sprekke, slik bobler er dømt til å gjøre. Den brune og smilende kjæresten hennes, som egentlig var en bleik og såra gammel mann, ble invalid etter noen år grunnet oppløselig ansikt. Og hun selv våkna hårløs med hjerteinfarkt på grunn av de ekstra kiloene hun hadde pådratt seg av det brasilianske kjøttet kjæresten likte å tilberede til henne.

Ikke sjiraffen Laffen (som alltid ga blaffen)

En full kopp med håndverk, kjærlighet og historikk servert direkte til meg. Om ikke spesielt for meg, så bygger den på tanken om å skape noe unikt, noe eget.
Et sted hvor alle hudfarger, alle aldre og alle mennesker uansett sosial og økonomisk situasjon har en naturlig plass.
Eventuelt nåtidens pub (pøbb?).
Et sted hvor du kan innvitere din hjertes utkårede på det første stevnemøtet (hvor ellers kan du gi han/henne en cappuccino med hjerte?) på konstant jakt etter den perfekte kopp kaffe, alltid våken, aldri sovende (det er ikke så vanskelig etter all den kaffen vi* har drukket).

Den som kurerer gruff er heller ikke Ali, men (en) dromedar. Og ei god venninne.


* "vi" er egentlig kaffelagerne, teksten er fritt etter hva de sier om seg selv. Og i dag, som mange andre dager, skuffa de meg ikke. Derfor denne posten. En slags hyllest kan en vel si.