Kaviar i skolen

Sør-Amerika bør fjernes fra kartet. Rogn må smøres både tjukt og tynt utover skoleåret.

Sigrid med smilefjes forteller at de har fått eget skap og felles kjøleskap på skolen. På grunn av det spiser hun ofte egg på rugsprø. I perioder blir det alt for ofte. Det er en lettvint skolelunsj mener Sigrid med smilefjes. Av og til sier hun lavt til seg selv: "Mmmmm, fiskerogn!". Sigrid med smilefjes vet at Mills Smartkaviar, Matmesteren kaviar og X-tra kaviar alle har fått terningkast 6 når det gjelder innholdet av omega-3, protein, salt og tilsatt sukker.

Vegard Sæther Haltstrand på åtte har sin helt egen kaviar. Han var sist uke med på den tradisjonelle julelunsjen som sanitetskvinnene i Straumsnes arrangerte for elever og ansatte på Straumsnes oppvekstsenter. Åttearingen hadde der fått et eget lite bord dekket med mat. Det er fordi Sæther Haltstrand har glutenallergi at han ikke kan spise det samme som de andre barna. Han har vært nødt til å venne seg til en ny type brødskive, og med kaviar har tilvenningen gått helt supert. Dette forteller han mens han holde opp Mills Kaviar-tuben som har påtrykt navnet Vegard i feltet der det til vanlig står skrevet Mills. Mor Wenche Sæther hadde snappet opp at det foregikk en konkurranse der det var mulig å bli stemt fram til vinner av 160 tuber kaviar påført vinnerens navn. I konkurranseskriften stod det: "Kjenner du noen som fortjener sin egen kaviar? Mills ønsker å gi en anledning til å hedre sine venner. En god venn er trofast, pålitelig og alltid der når du trenger ham eller henne mest." Det kom inn 250 nominasjoner fra hele landet. Vegard vant en overlegen seier med hele 3.457 stemmer. Vegard ler når han forteller at han konkurrerte med en hund, og sier videre at fem av ti kasser kaviar nå er oppspist. SFO har fått noen esker, det samme har farmor og farfar. Sæther Haltstrand spanderte selvfølgelig også kaviar til sanitetskvinnene som de kunne legge på bordet under julelunsjen.

Simon Gjerde Tonev på femten har laget den beste reklamefilmen for Melbukaviar. Gutten er fra Hareid i Møre og Romsdal. "Nå blir det pizza på hele klassen" sier vinneren som stikker av med førstepremien på 20.000 kroner. Vinnerfilmen heter Fersk kaviar rett fra havet, og det er akkurat det filmen handler om - en fisker som får en kaviartube på kroken. Det er avgitt mer enn 2.500 stemmer i konkurransen, og deltakerfilmene er vist over 11.000 ganger på YouTube. Filmen Nordlendingen, som er laget av elever i vg2, ble nummer to og filmskaperne innkasserte 5.000 kroner. Vg1-elevene bak filmen Den siste tuben fikk et helt års forbruk av Melbukaviar i premie.

Kristine Bjørk har i løpet av sine år som norsklektor i videregående skole erfart at elevene har fått mer og mer variert pålegg på brødskivene de spiser til lunsj. I løpet av de siste årene har hun også observert elever som har med seg salat av ulike typer, med eller uten ingrediens av kjøtt eller sjømat. Bjørk mener å ha sett at valgmulighetene i påleggssorter og mat generelt har gjort at elevene ikke alltid spiser det de trenger for å lære det de skal. Flere ganger har hun sett elever fortvila sitte og se ned på matpakka si og ikke forstå hvordan de skal spise maten. Norsklektoren mener at den økte valgfriheten i mat er godt ment, da elevene som voksne kan kjøpe hva de vil i matbutikken, og at lunsjen på skolen derfor blir en tilvenning på arbeidslivet, men hun mener at foreldrene og staten gjør ungdommen en bjørnetjeneste. "Snart vet de ikke hvordan det kjennes å være sulten", sier Bjørk oppgitt. "De vet heller ikke hvordan de skal spise all maten de har med seg. Her om dagen observerte jeg en elev ha med seg sushi. Spisepinnene ble for mye for eleven, og han ble derfor sittende sulten og da mindre konsentrert." Bjørk mener at vi bør konsentrere oss om at de lærer seg grunnleggende spiseregler og påleggssorter før vi gir de hele sortimentet. Hun påpeker at hun kan virke reaksjonær, men at det er hennes grunnleggende ønske om å lære bort, undervise og gjøre elevene kapable til å på sikt fungere i arbeidslivet, som er bakgrunnen for utspillet. Elevorganisasjonen har foreløpig ikke uttalt seg om saken.

André Bjerke skal ha spurt om hva jeg ler av, lille venn. Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

(Oppdrag 6)

Stadig vekk forekommer fenomenet latter. I undertegnedes tidligere liv som elev hadde fenomenet medført flere elev- og foreldresamtaler der lærere mente at fenomenet forekom både for ofte og hadde for høyt volum. Denne sanksjonen hjalp ikke. Undertegnede har slitt med disse spontant emosjonelle utbruddene som kommer av noe komisk, "lattervekkende", men også mindre hyggelige sammenhenger som ulykker, dødsfall. Jeg ønsker tydeligvis å bli akseptert. Selve latteren framkommer som uttrykk for glede, forundring eller aksept, og har enten sterk hørbar lyd eller har en form for stillere innåndende hyl. Man kan si at den bli framkalt av vittige situasjoner, spøker eller kommentarer. Hva som er vittig, spøkefullt eller humoristiske kommentarer er derimot vanskelig å definere. Kiling eller annen form for stimuli fungerer sjelden på undertegnede. Du, kjære leser, tror kanskje at undertegnede innånder dinitrogenoksid, andre medikamenter som for eksempel cannabis. Da må du tro om igjen. Noe slikt driver jeg selvfølgelig ikke med. Latteren kan være så sterk at den utløser tåreflod, muskelsmerte og tissetrengthet, men ingen hodepine. Den er en del av min menneskelige oppførsel som er regulert av hjernen, og den er sjelden et hjelpemiddel til å klargjøre sosiale interaksjonsmønstre. Man kan si at den gir en slags følelsesmessig kontekst i konversasjonen. Den kan være smittsom, men gir ikke alltid en respons på andre som observerer situasjonen.

Oppdrag 5: Det sanne skjold

Mahmoud lagde et menneskeskjold sammen med mora og faren sin og mange andre rundt Gadaffi i fjor vinter. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe om dette spesifikke skjoldet. Jeg diskuterte Libya, Gadaffi og bombinga med kolleger og venner. Jeg overvar flere debatter, men direkte opprørt var jeg ikke. Jeg hadde skapt meg et skjold. Haxhere Pulashi ble i følge seg selv tvunget til å være menneskeskjold da Nato bomba serbiske myndigheter til å stanse undertrykking av blant annet Kosovoalbanere i 1999. Jeg husker bilder fra fjernsynet av mennesker som stod på en bro og skapte et slags skjold og viste avsky mot den da kontroversielle bombinga i et land som en gang hadde vært et stort land Tito styrte med kommunistisk jerngrep. Dette lærte jeg av en vikarlærer da jeg gikk i femte klasse. Klassen hadde uten lærernes godkjennelse skapt en slags aksjon mot den ene gutten i klassen. Vi skulle stenge han ute en hel dag, og på den måten skulle han smake sin egen medisin. Det gikk selvfølgelig ikke så bra, spesielt ettersom en annen gutt i klassen boikotta aksjonen og lekte sammen med den som skulle være utestengt. Det var full krise, og etter hvert lot alle skjoldene falle. Vi innrømmet at vi var triste, at dette ikke hadde vært morsomt, og at vi ikke hadde kontroll. Vi grein og det var full oppvask med søsken til den utestenge eleven. Vikarlæreren, som skulle ha samfunnsfag med oss, dro ned europakartet. Han pekte på Jugoslavia og lærte oss om krisen på Balkan gjennom å vise til at vi og Jugoslavia etter Titos død likna på hverandre. Vi var flere stater med både like og ulike interesser. Noen vil stå alene, noen ville ha makt over alle andre, og noen var blanda i sine interesser. Da vi hadde hatt en liknende aksjon år tidligere hadde dette vært styrt av læreren vår, vår Tito. Nå var det full kaos både på Balkan og i femte klasse ved min barneskole.  I 1999, under opptrappinga av bombinga, husker jeg at timene i IKT ble brukt til å høre på lærerens fortvilelse over Nato. Han gjorde at jeg holdt meg våken om natta for å følge med på bombinga. Han var så sint at han grein. Samtidig husker jeg at naboguttene til de jeg leide hybel hos hadde flyktet fra Bosnia etter å ha sett naboen ble spikra død opp på husveggen til skrekk og advarsel. Engasjementet mitt mot urett i verden økte, men jeg forstod ikke helt sammenhengen. Jeg snakket varmt om Amnesty, skrev brev og prøvde å verve folk. Det gikk noen år. Jeg så garantert bilder av menneskeskjold, men jeg husker det ikke. Da USA bomba Irak til demokrati hadde jeg for lengst begynt å studere. Jeg protesterte og gikk i flere demonstrasjonstog. Samtidig levde jeg i sus og dus som ung student. Jeg kan ikke huske å ha demonstrert med fakler etter dette.

I går tok jeg med 31 flinke engasjerte ungdommer på en dokumentarfilm om bombinga i 1999. Etter noen undervisningstimer med historisk gjennomgang fra Det osmanske riket og Østerrike-Ungarn, via Tito, ulike religioner, etnisiteter og konflikter, FNs sikkerhetsråd, Natos utvida sikkerhetsbegrep til et selvstendig Kosovo. Da elevene fikk i oppdrag å finne ut om Norges forhold til bombinga fant elevene ut at Norge var en aktiv deltaker gjennom å sende fly, støtte Nato og var en av de første til å anerkjenne Kosovo som selvstendig. Det kontroversielle med denne bombina var ikke lenger med i faktaboksen. Det er ikke lengre med i historien. Et sant skjold mot en vanskelig virkelighetsforståelse. Heldivis for både meg og elevene gjorde Jon Haukeland historien vanskelig igjen. Skjoldet måtte av. Nå er det serberne som lider urett i Kosovo. Og hva gjør jeg dagen etter? Jeg gremmer meg over at Erik Solheim måtte gå fra ministerposten sin, drikker kaffe og skal snart rette tekster om forestillinga om det norske. Skjoldet mot den virkelige forestillinga om det norske.

En gul bil

Den gule bilen hadde gått i arv fra generasjon til genereasjon. Hun følte det som sin plikt å klargjøre kjørereglene for dette herlige leketøyet for sin samboer:

1) Dersom du ser en annen gul bil passere på veien, har du tillatelse til å slå noen på skuldra.

2) Dersom du ser på bilen så skal du si "Gul bil" før bilen kjører. Hvis du glemmer dette kan det oppstå forvirring og det kan være en risiko for at du blir kjørt på.

3)  Du kan kun kjøre denne bilen en gang. Hvis noen andre har kjørt den før deg, kan du ikke bruke denne bilen.


4) Hvis noen andre kjører bilen uten grunn før du har sagt "Gul bil" og attpåtil slått deg, bør du foreta to straffeslag på den personen. Hvis dette ikke fungerer kan du sende meg en tekstmelding der det står "Gul bil hjelp".

5) Det er ikke lov å slå meg om du sitter i bilen sammen med meg. Dette kan føre til ulykker og kan få konsekvenser.


6) Dersom du ser andre gule biler parkert har du ikke lov å ta en av disse. Dette tilsvarer regelbrudd i følge norsk lov og dessuten vårt samboerskap.

7) Du kan si "Gul bil" dersom du ser en gul ambulanse. Forøvrig gjelder punkt 6 også om disse gule bilene.

8) Den gule bilen er gul selv om den er parkert, ødelagt, kjørende eller i en annen posisjon.

9) Grønne skilt har absolutt ingenting med min gule bil.

10) Gule biler er ikke det samme som gule busser, gule motorsykler, gule anleggsmaskiner eller noe annet som er gult. Dette er ikke en lek.

Dette er de eneste reglene som gjelder. Andre regler teller ikke for min gule bil, eller i vårt samboerskap forøvrig.

Det aller beste

Han visste at det var noe bra med rosinen i pølsa. Han hadde hørt folk bruke uttrykket og han hadde enda ikke opplevd at noen var sure, gretne eller irriterte da de brukte det uttrykket. Ikke var de lei seg heller. Det hadde skjedd noe bra når det var snakk om rosinen i pølsa. Han forstod bare aldri hva det var. Faren hans, som desverre ikke hadde et nært forhold til ettersom han hadde vært opptatt med forretningen sin store deler av oppveksten til Pål, hadde brukt dette uttrykket. Han sa "Pål, det var altså rosinen i pølsen", ogsa hadde han ledd på en brautende bergensk måte. En gang hadde mora til Pål svart stille at "rosinen i pølsa var det vel ikke akkurat", men dette forstod ikke Pål. Enten måtte det vel være en rosin i den pølsa, eller ikke. Hva annet kunne det være? Sjokolade? Uansett hva saken var hadde Pål en avtale med Randi på torsdag. Hun hadde spurt om de ikke skulle treffes snart ettersom de hadde sendt e-brev til hverandre nå i snart seks måneder. Pål hadde aldri møtt en kvinne på den måten. Selvsagt hadde han møtt kvinner tidligere. Han hadde bodd i samme hus som mora si, men hun var jo ikke en kvinne på den måten. Han snakket også av og til med Birgit som var ansvarlig for regnskapet på jobb, og hun sa at han snart måtte finne seg kvinnen i hans liv. "Kvinnen i mitt liv?", tenkte Pål alltid. Hvorfor må det være en kvinne i mitt liv? Dama på Rimi snakket han av og til med, men det kunne vel ikke være at hun var kvinnen i hans liv av den grunn. Randi hadde han møtt i parken en dag. Pål hadde plutselig fått det for seg at han skulle sette seg der og lese avisa. Det hadde han aldri gjort før. Da han flytta til Oslo etter studiene hadde han sett folk sitte i parken. "Hva sitter de her for?", tenkte Pål, mens han syklet forbi dem? Blir de ikke møkkete i baken? Han så ingen grunn til å sitte der rett opp og ned og glo på sola. Men en søndag forstod han poenget med det. På radioen hadde han hørt en reportasje om floramangfoldet som fantes i Frognerparken, og i den reportasjen var det noe som hørtes så hyggelig ut. Folk sa at de brukte å gå til parken for å lese avisa. På den måten fikk de litt trim og frisk luft. Til en forandring, og som et merkelig innfall, gjorde Pål dette en søndag formiddag. Han tok med seg Aftenposten og gikk strake veien til Frognerparken. Heldigvis fantes det benker der, og han satte seg ned. Det var da Randi hadde kommet bort til han og spurt om hun kunne sette seg på samme benk. Hun begynte å prate, og Pål svarte. Hun spurte om Eurokrisa. Om Pål hadde forstått hva dette var, og Pål svarte. Han snakket om Lehman Brothers, om globalisering, om dipdop og gjeld. Randi lytta og hun smilte. Pål forstod ikke hvorfor, men da hun skulle gå spurte hun om de ikke kunne møtes igjen. Om han pleide å gå hit på søndagene og lese avisa. Det gjorde ikke Pål, og når han tenkte seg om forstod han heller ikke poenget med å skulle gå dit hver søndag. Han svarte "Nei" kort og kontant. Randi stussa litt, men spurte så om hun kunne få epostadressa til Pål. Det fikk hun. Pål så ikke noe galt med dette. Kanskje visste hun at han var revisor og behøvde hjelp til noe. Etter denne søndagen hadde de sendt e-brev til hverandre. I starten hadde ikke Pål forstått hva Randi var ute etter. Hun spurte aldri konkret om hjelp til noe, bare om han personlig. Pål svarte høflig og kontant, og tenkte at Randi bare var sjenert og høflig. Nå visste Pål mer om Randi enn noen andre, og han hadde begynt å glede seg til neste e-brev fra henne. Hadde katta hennes likt den nye kattematen? Det trodde han ikke ettersom hun tidligere hadde skrevet at hun kun likte tørrmat. På mandag hadde Randi spurt om de ikke skulle møtes igjen? Hun kunne stikke innom han etter jobb ettersom hun uansett skulle den veien hjem fra jobb. Pål hadde svart ja. Han så ikke noe problem med det. "Fint", hadde Randi svart. "Kanskje vi kan spise noe sammen?", hadde hun skrevet. Pål så ikke noe galt i det heller. Han skulle uansett spise, og han husket at faren av og til hadde hatt folk med seg hjem som spiste sammen med dem. Og det var med dette i bakhodet han hadde husket rosinen i pølsa. Pølse spiste Pål ofte, og han hadde middagspølser nok til både han og Randi. Pål fikk lyst til å imponere Randi. Det var noe med henne som gjorde at han ville at Randi skulle like han, og de skulle fortsette å han kontakt, uansett om Randi trengte økonomisk hjelp eller ikke. Hva bedre kunne da være enn å servere henne pølser med rosiner i? Pål gikk på Rimi og kjøpte rosiner. Han spurte kassadama om hun visste hvordan han skulle få rosinene inn i middagspølsene han hadde hjemme. Dama lo og foreslo at han skulle bruke en strikkepinne, lage hull og deretter stappe rosinene inn i pølsa. Så foreslo hun å steke pølsene slik at rosinene ikke datt ut. Pål syntes det var en god idé. Da Randi kom og de satte seg ned ved middagsbordet, klarte ikke Pål å la være å smile. Han gledet seg enormt til at Randi skulle forstå at han hadde laget det aller beste til henne. Middagsbesøket var over på noen minutter. Randi spiste ikke opp, og på vei ut av døra skrek hun sint at det er vel ingen som stapper rosiner inn i pølsene vel. "Jo, jeg", svarte Johan. "Dette er en spøk" skrek Randi. Pål forstod ikke hva som hadde gått galt, men han forstod at faren hadde holdt han for narr. Faren, som hadde vært leder for Nordfjord kjøtt, hadde lært Pål å elske pøler. "Den som ler sist ler best", tenkte Pål. Han tok et bilde av pølsa og sendte det inn som sak til Dagbladet.

Hilsen fra søster

Hei på deg, her er jeg. Blekkulf det er meg! In a big big world. how was i supposed to know? That somethin' wasnt right here?


I know that I cant take no more, it aint no lie! I wanna see you out that door. Eg ve te Bergen med det samme. Der har eg det som fisken i vannet. Someday you will find me.Caught beneath the landslide.In a champagne supernova in the sky.

So need your love, so fuck you all! Men når det bles som værst på toppan, og når galskapen får rå.Ska vi hold omkring hverainner, og vi vet det her ska gå. Well you couldn't be that man I adored. You don't seem to know. En jord der blomster gror, kan du ønske mer? Sammen skal vi leve. Hver søster og hver bror.

Help, I have done it again. I have been here many times before. So confused. My heart’s bruised. Was I ever loved by you? Ha-ha nu har jag gjort det igen, jag har varit dum mot mig själv. Jag är så bra på sånt, eller hur?

Because I'm Big, I'm Bad. Come On. One, two three uh! My baby don't mess around, because she loves me so. Give me the morning, give me the afternoon.The night, the night. Vi sitter i samma bil, en silvergrå missi.

It ain't me you're lookin' for, babe. I ain't happy, I'm feeling glad. I got sunshine, in a bag. You want me, well fucking well come and find me. Du skal dansa ompa til du dør.

Shiny happy people holding hands. Og mitt eneste mål er å komme hjem å sove. Åh gud det gör så ont att nåt så nära kan va så långt bort. You're just too good to be true. Can't take my eyes off you.

Klage

Ho var drittlei. Tida gjekk så altfor sakte, samtidig som ho gjekk så altfor fort. Ho skulle gjere mykje, men det ho skulle gjere var så uuthaldeleg kjeisamt. Ho åt ein banan og tenkte på svevnen ho sakna. Ho vakna altfor tidleg kvar morgon. Ho sa høgt inn i dataskjermen: "Å, vil du klemme meg blå i natt?". Det kom ikkje mykje til svar. Ho tok seg ein IFA. Det blei lansert i 1930, og fekk namnet frå den verdskjente operasongeren Ivar Fridtjof Andresen. Dei nye IFA-dropsa var sukkerfrie, og ho visste at det gjorde at ho fekk vondt i magen. Ho sa lågt til seg sjølv, som eit slags svar "Så blå som Askepotts førpinte klage.".

Det var ikkje lenge til sumar og fridagar. Ho klarte ikkje bestemme seg om det var så bra. Ho hadde så mykje ho skulle ha gjort før ho kunne ta ferie. Ho kasta IFAposen i veggen, og skreik høgt: "Så hold meg hold meg hardt. Ta hele meg!". Ein av kollegaene hadde høyrt henne. Han sa "Je trur jeg byner med å ta på din kvite mage".

Du du du du du du

Ho sa høgt i det ho sløkte lysa på arbeidsrommet:"Å vil du drikke meg grønn i kveld?"
Ho gjekk seint heim frå jobb som så mange andre kveldar. Det var ikkje lang veg å gå, og etter å ha stoppa ved ein Kiwi for å kjøpe mjølk, var ho heime. Inni bakgården opna ho postkassa, og i postkassa låg ein lovnad: "Du ska´ bli grønn som Torneroses hage". Ho sang "Så skal for deg og meg", og saman med lovnaden la ho til "Og regnbuen". Det ho fant i den grøne postkassa den kvelden sa da "Je løfter fyst mitt glass". "En skål" tenkte ho inn i seg. Han la til "For din kvite mage".

Rettttt!

Henta fra Klassekampens bakside lørdag 9.april, skrevet av Astronauten (som kunne vært meg).

Jeg vet det har vært en viss forvirring rundt dette, derfor er jeg glad for å ha denne muligheten til å få slått det fast en gang for alle (forhåpentligvis). Det er altså JEG som har rett.
        Selv om jeg vet at de fleste av dere som hører på nå enten ikke bryr dere særlig om spørsmålet, eller allerede trolig er enig med meg, føler jeg at det er svært viktig for meg å få sagt nettopp dette, at jeg har rett. De andre, de som er uenige med meg, de tar feil.
       Ikke bare tar de feil, men de tar feil på en veldig skjemmende, hysterisk og følelsesladd måte. De lar seg styre av stemninger og påvirke av billig retorikk. Jeg, på den andre sida, blir ikke påvirket, fordi jeg har skjønt hva dette handler om.
       Jeg lytter til hjernen, jeg tenker framover, jeg tar de riktige valgene, selv om noen protesterer. Jeg lytter til faglige råd. Jeg vet at noen sier at de faglige rådene spriker, eller også har slagside, men de som sier det tar feil. For de faglige rådene jeg lytter til er fornuftige, gjennomtenkte, rasjonelle og langsiktige. Det vet jeg, fordi jeg har forstått dette.
       Jeg håper dere er takknemlige for at jeg bruker såpass mye av min tid til å vise dere hvorfor det er så viktig å skjønne at jeg har rett. Denne gangen også. For ikke gjør den feilen å tro at det at jeg har rett nå betyr at jeg har tatt feil før. Det har jeg ikke.
       Samtidig er jeg veldig ydmyk overfor det faktum at det at jeg har rett, kan oppleves ubehagelig for andre. Jeg skjønner at det må være tungt å måtte innse hvor rett jeg har, og at da kan følelsene ta overhånd. Heldigvis slipper jeg å oppleve det selv, for jeg har jo rett, dermed må ikke jeg innse at jeg tar feil. Noen gang.
     Det skulle jo tatt seg ut.

Halvorsen og Høybråten

I studioet til Dagsnytt 18 ble de avslørt*. I det Dagfinn, alvorlig og saklig argumenterte for bedre velferd i Norge, åpnet ansiktet til Kristin seg i et smil. Hun likte tydeligvis denne mannen så godt at ansiktet ikke lenger klarte å skjule det. Senere, da Dagfinn skulle trekke til seg stolen, lente han seg derfor framover på bordet der Kristin satt på motsatt side. Han lente seg så langt fram at kinnene deres nesten berørte hverandre. Kristin så på Dagfinn med et lurt smil. I det det var tid for en ny gjest og Kristin skulle forlate studioet, brukte hun akkurat så lang tid at hun kunne opptil flere ganger kikke smilende på Dagfinn, liksom helt uanfektet. Hun tok møysommelig på seg sin svarte duffelcoat og linna det lilla skjerfet rundt halsen. Rasket med seg bilnøklene og fingervottene som hadde samme farge som skjerfet. Dagfinn snudde seg og smilte. Hun gikk sakte ut av studioet.



*for anledningen en privat nattsending

Telthusbakkenkatta

kommer det snart mer informasjon om

Oppdrag 1: Gregers Gram

Gregers Gram er død - leve kongen og fædrelandet

Under KRIGEN, da nordmenn kjempa mot nazistene for vårt lille land, deltok Gregers Winther Wulfsberg Gram som fenrik i Kompani Linge. Denne kjente motstandsmannen utførte vellykkede sabotasjeoppdrag rettet mot tyske skip sammen med den enda mer kjente motstandsmannen Max Manus. I 1944 ble Gram medlem av Milorgs sabotasjegruppe, Oslogjengen. Denne gjengen ble ledet av vår store nålevende helt Gunnar Sønsteby. Gram sprengte kartotek, kontor og det som var for å ødelegge for Quisling-regjeringen.
Gram ble drept i et bakholdsangrep på Plasskafeen som lå i Markveien 35 ved Olaf Ryes Plass mandag 13. november 1944. I dag er dette en tom del av et lite hyggelig "kjøpesenter" med navnet M (det er i hvert fall det jeg har skjønt). Inntil nylig var adressen fylt av Posten. Hva som nå venter adressen vet jeg ikke. Det jeg vet er at stedet har et minnesmerke for nasjonalhelten vår Gregers Gram.
Spørsmålet man kan stille seg er: Var Gregers Gram en reell helt? Har han kommet ufortjent i skyggen for den mer kjente Max Manus? Hva mener egentlig Kjakan om Gram og Manus? Er det helt greit at Grams kolleger som overlevde krigen hadde ledende stillinger i oppbyggingen av vår kjære (og ja, jeg er ikke ironisk, ære være velferdsstaten som litt for få setter pris på i reell betydning om dagen) velferdsstat? Sabotører, drapsmenn, angripere? Hva da med Hamas? Hva ligger bak beskrivelser som at Gram hadde en spesiell personlighet og var et mysterium i væremåte?
Det jeg vet er at Gram på nytt har forlatt verden, og dette dødsfallet vitner om at vår helt nok er en stor helt. Gregers Gram jr. ble født en gang på sensommeren 2009, denne gang i form av en fisk. Og ikke en hvilken som helst fisk. En kampfisk. En blå kampfisk. Og la meg nå vise linken til hvorfor Gram er velferdsstatens helt og dessuten et godt mysterium: Den lille da navnløse kampfiskbabyen fikk sitt hjem i september 2009 da en landskvinne forbarmet seg over vår lille store helt. Der fikk han navn og grønn innredning i sitt nye Norgesglass. Denne høsten 2009 var det på nytt duket for valgkamp i kongeriket Norge. Skulle de rødgrønne få fortsette? Klarer Venstre et valg med så tydelig polarisering mellom venstre og høyre? Er Dagfinn Høybråten en ganske fin fyr i og med hans tydelige avstand fra Frp? Og når skal Høyre bestemme seg? Bør man kaste prinsipper på båten og velge taktisk og ikke med hjerte? Gregers viste vei. Gregers er vår helt. Med sitt blå slør dansa han i takt med "Blå blå vind over landet no...", og som det passer seg en helt endra han umerkelig sløret i takt med frustrasjoner over sitt gamle lille fedreland. Da det kun var igjen dager av valgkampen hadde Gregers rødt slør. Slike helter vil gamle Norge ha.
Derfor er det med sorg i hjertet jeg nå må meddele at Gregers Gram jr. døde lørdag 14. august 2010 etter kort tids sykeleie. Det siste han viste sine pårørende var en stille stund hvor de deltok i Hitlers "untergang" før han svømte til bunns og la seg der til sin siste hvile under et tre.
Gregers Gram er død. Leve velferdsstaten!

Then I shall tell them

I remember you!
And you, you, you, you, you. Og jeg drømte om at jeg fikk en saxofon som jeg først trodde var en altsaxofon, men det var, det var det, en tenorsaxofon. Og jeg ble så glad. Så innmari glad. Jeg tok en flis i munnen, en med et lavere nummer enn de jeg spilte med sist. Jeg tok en 2 i munnen. Jeg gjorde den bløt og festet den i munnstykket omtrent på samme måte som "Daniel" gjorde etter at han fikk høre at han skulle bli far. Jeg satte munnstykket på plass og blåste. Jeg tenkte på hvor lik Torbjørn Harr er fetteren min. Hvor utrolig lik de er. De har akkurat samme øynene. Samme tynne ansikt. De er markerte på samme måte. Jeg tenkte på at jeg ikke har fått noe av det. Og jeg blåste. Det kom først bare en svak buldring som ikke ble ødelagt av spyttsurkling. Det var likevel ikke en tone. Jeg blåste kraftigere enn jeg ville. Da traff jeg tonen. Det vil si tonen var av en helt annen karakter enn jeg tenkte. Den strakk seg langt over skalaen jeg spilte i. Jeg plasserte fingrene på klaffene til en dyp c. Tonen var like høy. Jeg prøvde gå oppover fra c til en f. Tonen forble den samme. Nå begynde spyttet å gjøre utslag på buldringen, og innimellom den altfor høye tonen, surkla det spytt. Til slutt fikk jeg buldra fram My funny Valentine i et altfor høyt toneleie. Det var et lavt men samtidig høyt bulder forma av spytt. Jeg satte saxofonen ned. Den hadde blitt til en altsaxofon som grensa mot en sopransaxofon. Bare det ikke blir en klarinett, tenkte jeg, mens jeg lette forgjeves etter ny flis.

Uten språk

Jeg sier stadig at jeg burde skrevet om tap av moral og dannelse i dagens samfunn. Det skal jeg en gang. Det jeg vet jeg ikke klarer å ytre på en så god måte som jeg vil er hvor maktesløs jeg blir ved tanken på Porten til Midtøsten, Med Israel for fred (i en annen virkelighet (min for eksempel) For Israel med krig), Palestinakomiteen,  konflikter i verden og hvor håpløs (som i min frustrasjon menes i ordets rette forstånd: uten håp)  FN egentlig er som overstyrende makt.
Alt dette er jo sant. Som i "sant" og sant. Virkelighet og kultur. Å, verden! Du skal elske din neste som deg selv.

INGEN DEL

Høre i sju millioner år
på Führer-taler
de samme sju millioner år
se epletrærne blomstre
Paul-Eerik Rummo

Altså:
Jeg spiser ikke en fembladet syrinblomst og forelsker meg.

Jeg drømmer. Jeg drømmer om å ha bedre tid til å lese mer av det som jeg har tatt Führer-talene fra, og jeg drømmer om å reise for å utvide mitt selv. Inspirert av flompen viser jeg med dette mine leksikografiske kunnskaper:

1) litteratur (av lat. litteratura, bokstavskrift, språkkunnskap), i videste forstand alle skrevne el. trykte tekster; i snevrere forstand dss. skjønnlitteratur.

Jeg tenker: i fineste forstand SKJØNN(-)litteratur

2) reise v.
a. begi seg, dra, fare, farte, ferdes, flakke, komme ut, se seg om, stevne, streife, stryke, trafikkere, trampe, valfarte
b. bile, fly, haike, kjøre, seile, sykle
c. tilbakelegge
d. anlegge, bygge, oppføre
e. bringe, sette, stille
f. erigere
g. jage opp (vilt)
h. heve, skaffe (penger)

Jeg planlegger punkt a.

Næmen Ludvigsen, du e hæslig. Einn mæ da?

Dette er en spasere-dag. Jeg har spasert over stokk (ender) og stein (graver).

Jeg har spasert midt i skinnegangen, kommer det en trikk, får den bare dra sin vei.

Dette er en spasere-dag, men jeg hilser slettes ikke på andre folk,

for her finnes ikke noen jeg kan hilse på.

Solen skinner, og jeg spaserer til jobb.

Jeg har ingen søndagsklær. De rota Viktor vekk.

Hei, Ludvigsen, vil du være med, spaser sammen med meg?

Du behøver ikke holde takten, gjør som du har lyst, eller gjør bare slik som meg.

Dette er en spasere-dag. Selv om jeg er rettende

er det moro å slippe det bråkete folkesuset, men det visste jeg jo fra før.

Solen skinner, og jeg spaserer til jobb.

Jeg har ingen søndagsklær. De rota Viktor vekk.

Dette er en spasere-dag, og jeg titter bort på Knutsen.

Se der ligger det solbriller og en mobil med flere meldinger.

Som Bjørnson skrev det:

JEG VÆLGER MIG APRIL

Jeg vælger mig april!
i den det gamle falder,
i den det ny får fæste;
det volder lidt rabalder, -
dog fred er ej det bedste,
men at man noget vil.

Jeg vælger mig april,
fordi den stormer, fejer,
fordi den smiler, smelter,
fordi den ævner ejer,
fordi den kræfter vælter, -
i den blir somren til!

Fra Digte og sange, 1870.

Og det er fordi
a) jeg har fått litt sol i ansiktet for noen uker siden
b) jeg har fått tilbake arbeidslyst og er ajour hva gjelder retting (enn så lenge, snart får jeg mer enn to heldagsbunker)
c) jeg har gått fra å være skikkelig irritert (noe som gjorde meg supereffektiv) til å vips bli superglad (noe som gjorde at arbeid og liv var fint)

Biografiske fakta

Hei hei marit! Rai rai marit! Bilmarit. Dusjmarit. Garasjmarit. Ludvigmarit. Sindremarit. Kaffemarit. Ballongmarit. Pysjamasmarit. Såpemarit. Ringmarit. Øyemarit.

Sms fra min kule nevø på 3 år med en nokså treffende beskrivelse av bloggadministrator. Sendt gjennom hans personlige sekretær undertegnet med et bilde. Med han selv i dusjen. Selvfølgelig.

Ikke min kamp

(å lese Knausgård)
På lørdag vandret jeg fra min skrivende venninne for å oppleve Anne Frank-huis. I mine tidligere besøk i Amsterdam, har jeg ikke tatt meg tid til å se på dette. Køen inn til huset går over en og en halv gate, og jeg stod i pøsende regn i en og en halv time. Etter å ha sett hvordan Anne Frank og familien hadde det før de ble deportert til konsentrasjonsleirene (det var verdt besøket. Og mye større enn jeg tenkte da jeg leste boka omtrent 12 år gammel), satte jeg meg inne på museumskafeen for å spise frokost. Det styrtregnet fremdeles, og jeg så ingen grunn til å tusle rundt i regnet da jeg hadde Min Kamp. Fjerde bok i veska. Jeg falt fullstendig inn i Knausgård sin russetid, og var ikke lengre mentalt i Anne Frank sitt hus. Jeg surkla mer enn høylydt fra ferskpressa appelsinjus slik at en museumsansatt, som hadde stått og smilt og krevd oppmerksomhet ei god stund, kremta høyt. Hun smilte og jeg forstod at jeg hadde vært et artig syn der jeg satt innert i kafeen helt i min egen (og boka) sin verden. Hun kom bort, og spurte hva jeg leste. Jeg starta med å beklage meg, og si at jeg var helt oppslukt, for deretter å starte en forklaring på "at det er en norsk forfatter som..." mens jeg lukket boka. Hun avbrøt med at den der visste hun godt om. Jeg ble overrasket over at Knausgård-debatten hadde nådd til Nederland. Hun forklarte seg med "ja, hun kunne godt forstå hva Min kamp betydde". Jeg fortsatte å sa "ja, jeg blir helt oppslukt, ikke det at det er så mye spennede som skjer, men det er tankene, ideene bøkene skaper som er interessante..." før jeg forstod. Jeg satt fullstendig oppslukt, i timesvis i naborommet til der den unge Anne Frank skrev om hvordan hun ikke ble sett på, og heller ikke behandlet, som menneske av grusomme onde ideologier, i det som for omverden så ut som Mein Kampf av Adolf Hitler

Også

så jeg Over Evne III og ble litt optimistisk.

Livet og retorikk

Jeg ble som pliktoppfyllende lærer stoppa på vei inn til arbeidsplassen min fordi jeg ikke hadde stempel eller pass. Det holder ikke lengre at elevene vet at du er lærer, det må også dokumenteres i en elevstyrt virkelighet.
Jeg er førkjøla. Jeg vil hjem til ullteppet mitt og skjønnlitteratur. Vekk fra arbeidsrom og bråkete rock fra gymsal 2. Jeg vil ha et supert opplegg rundt retorikk vil klokka 08.00 mandag morgen.
Jeg blir overbevist av folk som snakker og skriver godt. Det er retorikk. For tida overbeviser dette meg:
1) Karl Ove Knausgård. Selv om hele Norge liker det han skriver for tida. Selv om det forsåvidt ikke er så spennende. I min lesing av det Knausgård skriver finner jeg ikke sannheter eller løgn om Knausgård. Knausgård og "Knausgård" interesser meg ikke, i hvert fall ikke på et litteratvitenskapelig plan. Og jeg orker ikke interessere meg for det sosiologisk. Jeg nyter litteratur. Jeg finner sannheter om meg. Om mitt liv. Det beveger meg. Jeg forsvinner inn i en verden. Jeg forstår meg selv bedre. Forholdet politikk og litteratur har tatt permisjon fra min forståelse av god litteratur. Jeg lengter etter Min Kamp 4.
2) En hyper svenske i marka. Hun klarte å overbevise meg, C, I og T om at vi smurte feil. Jeg, C, I og T er ikke bare nordmenn, vi er stereotypiske nordmenn vil jeg si. Vi er født med ski på beina. Jeg smurte på det hun hadde i lomma for å få så god glid som hun sa. Jeg hadde knapt gli. Jeg staka som en helt nedover bakkene.
3) Tradisjoner og gamle verdier. Jeg liker ikke lengre det moderne samfunnet. Jeg vil tilbake til noe. Jeg ble verbalt overfalt nyttårsaften og beskyldt for å være "en j... moralist". Jeg innrømmet det. Jeg stemmer for moral. Jeg har ikke tro på et liberalt samfunn. Jeg har ikke tro på enkeltmennesket. Jeg moraliserer. Jeg er en romantiker. Jeg har stoppet. Jeg ble 28 år. Så langt kom jeg.
4) Lyrikk. Igjen. Som dette (en av de fine jeg finner tilbake til i utallige diskusjoner omkring livet, og nå igjen med Knausgård):
DER ALLE STIER TAPER SEG
Den mann som drepte tirsdag
var han en morder mandag?
Og våkner onsdag mot et grått vindu
med skodden ødslig drivende igjennom ham
hvem er han nå

den mann i går?
da steinen løftet hånden hans til slag
eller den han var i forgårs
                                hvem
når var i forgårs
Lyset fra pianolampen husker han
og hendene mot tangentene
ja Händel
Og en tung grå stein, knasende

Han stirrer innover
der gamle øyemerker løses opp i skodden
endrer form og skifter plass
Og ser på disse hendene
hvem eier dem!
en stein de kastet fra seg i et dike
eller Händel, Händel

som har reist seg fra klaveret
uten å se på ham
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
                                     lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag

Paal Bjerke, Roerne fra Itaka, 1960
5)Patos, logos, etos, kairos