`ll n`y a pas de hors-texte

Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke.

"Den klarer du å komme med eksempler på Marit". Å jada, jeg kan nevne i fleng. Det bugner av eksempler på det i norsk samtidslitteratur. Jeg velger meg Thure Erik Lund. Her er kunsten sjølrefleksiv, og alt annet du vil fram til. "Ja, et godt eksempel". Enn så lenge.

... For å forsvare det hele er det gitt at vi må gjennomtenke grunnproblemene. Dette fordi undersøkelsen vår må ha en vitenskap sjøl om det igjen ikke vil ha relevans for vår forståelse av litterære tekster. hjelp

Ingen har tatt oppgjør med feltet/institusjonen kunst. Den er uansett autonom. Ja, til og med Abo Rasul (og ja, jeg har lest både Marcuse og Bürger, og følt at Faldbakken sier nokså mye smart om samfunn og institusjonaliseringa av kunsten. Dette betyr lik null for dagens prosjekt, mitt politiske prosjekt gikk jo riktig så godt) kommer til kort. Jeg har heller ingen planer med å ta opp kampen.

Litteraturteorien gir innsikt i posisjoner som er legitime disipliner, ...systematisk refleksjon og bearbeiding av fenomen i samtida som litteraturen tar opp i seg. Litteraturen blir en inngang til samtida vår. Litteraturen og kunsten er (relativt (for Adorno)) autonom. Den kritiske dimensjonen er en vesentlig side av den (relativt) autonome kunstens funksjon.

Tilbake til Derrida. Hele den vestlige tenkemåte er feil, vi må oppløse vår egen dikotomi. Skal jeg oppløse meg sjøl? Bli gal? Nei, for er jeg bevisst på at jeg er gal, er jeg ikke gal. Søren. Det at jeg ser ei mening i dette kan være fullstendig meningsløst. Nettopp fordi det er mening i det at det ikke er det. Er det greit jeg ser ei mening?

Ok, denne rekkefølga kan det være: Bu, R, G, Br, A, Fe, T, K, I, G, S, J, D, Fi (den raddisdusten) med R som ei slags fin innramming av det hele. A, min kjære klassekamerat, kan du i din Riceourforelesning ta bort litt stress? Det kan også være denne: Bull (han har jammen ikke masse å komme med), Rokseth, Brooks, Wimsatt/Beardsley, Kittang-Gadamer-Jauss-Iser, Riceour, Butler, Tygstrup, Sonntag-Felman, Greenblatt, Adorno, Tygstrup her også, Derrida, Barthes, Barthes, Derrida, Fish (igjen). Hvis en legger vekt på det spatiale og temporale (så klart).

"Jeg vil betegne noe slikt som ikke-intellektuelt". Presiseringa derimot er det. "Ja, men da må du være presis". Vondt i magen, øynene og håret. Sa jeg magen? Og tusjen (penn). Og arket.

Hei ny dag

Så en morgen (i dag), så vi (det var nok bare meg) ut. Det var en ny dag i det fjerne. tamatamtamtam som aldri dør, tamtamtamtam du må gjerne. Bringe tårer, og bringe regn. Bringe latter og store seil (nei, sånn er den aldeles ikke. Men jeg vet den har med Ludvigsen og det store dyret. Og alle andre. Og uansett:) Hei ny dag, fint du kom. Fint du kom.

For det ER fint at den kom. Den kom godt. Den kom etter at vekkerklokka hadde ringt. Den kom en time etter at vekkerklokka hadde ringt, og paradoksalt nok er det veldig bra. Jeg har endelig klart ukas mål; å sove mer enn 4timer om natta. Der tastaturtasting til langt på natt, urtete og store (alt er relativt og subjektivt. Postivisme min rompe, eh) mengder alkohol feila, kom T inn som en reddende engel. Han sang meg rett og slett i søvn (noe Morrisey, Frode Grytten og kanskje også mine fagkamerater som skal levere hjemmeeksamen om en time vet litt om).

Nå har jeg fått meg en nattaekspress som kan bestilles per sms, en fin dag på lesesalen og melding om at jeg om noen timer endelig får møte min kjære russisktalende I.

Jeg lever et våkent og befriende liv.

Kjære Anna. Lille vakre om du vil.

Jeg kan opplyse deg om at jeg liker kakao. Gavene jeg får til jul, er det jeg, m&p, I, M, N eller K (sikkert mange andre bokstaver og mennesker også) som legger under treet. Hva nissen angår, veit jeg ikke. M&p eller T har med seg noen gaver i en sekk de bærer på ryggen. De har også på seg røde klær og ei nissemaske. Både hos m&p og N er det hvite lys. Hos m&p er de elektriske. Hos N er de levende. Ihvertfall sies det så. Jeg tror de er like døde som de elektriske. Jeg lever altså ikke i en Disneyfilm. Misteltein veit jeg hva er, men har aldri sett noen. Hva pynting angår pynta jeg rommet mitt på julaften da jeg var lita. Nå rydder jeg litt. Jeg liker pappa (og de andre mennene i den der julegjengen hans) si sild. Et minne jeg husker godt er godterieggene i fugleredet på treet på øya som morfar viste meg. Ihvertfall husker jeg et fotografi av meg og morfar godt. Egentlig tror jeg hele morfar er et bilde på en hyggelig mann. Jeg veit ikke om jeg noen gang har trodd på nissen (er det trist? Er det verre enn å ikke tro på gud? Morfeus sier jeg til slikt). Likevel åpner jeg gavene på julaften. Hva annet? Jeg er like norsk som Vegard Ullvang sjøl om jeg aldri har vært i nærheten av et fjøs på julaften. Småfuglene har fått frø og annet fuglesnop av meg. Snø liker jeg særdeles godt. Is liker jeg særdeles dårlig. Jeg er mer å rekne som en menneskelig form for Bambi (hva enn det er). Tradisjonen tro er det ikke mange tradisjoner. Jeg skulle gjerne røyka en havannasigar på julaften. Jeg foretrekker å gi av meg sjøl. Uten sanger for en årlig begivenhet (skal ikke kunst være allmengyldig? Nei, det var det den ikke skulle være. Søren.). Hva forventes det av julemarsipan?

Strømpebukse. En hverdagslig opplevelse på en onsdag morgen.

I dag da jeg skulle ta på meg strømpebuksa (knallblå vel og merke, stygg som få.), hadde jeg meg på den feil vei. På de fleste strømpebuksene jeg har, er det ingen synlig forskjell på foran og bak. Ihvertfall ikke som synes når jeg skal ta den på meg. Likevel ser jeg alltid nøye etter hvilken vei jeg skal ta den på meg, og synes jeg ser en forskjell (sjøl om jeg mener at det bare er tull). I dag var strømpebuksa ekkel å ha på seg. Jeg måtte ta den av, og ta den på riktig vei.

Det jeg da lurer på er om noen vet hvordan en ser hva som er riktig vei på ei strømpebukse. Da mener jeg sjølsagt strømpebukser som mangler vaskelapp bak og to sømmer bak og en foran (det var det som var oppskrifta mi da jeg var lita).

Og ja. Egentlig skulle denne posten omhandle andre, mer spennende opplevelser jeg har erfart i det siste. Med et bilde av meg på den kinesiske mur (som et slags bevis?). Men jeg skjønner meg ikke på ledninger og software akkurat for øyeblikket.

Xie xie.

Uren poesi*

DEN DER SLÅR
SIG SELV FOR
MUNDEN
ER INDIANER
(UGH ER HAN SÅ)



*mitt prosjekt(?)
Takk til S og A

Jag talar till dig

Jag talar till dig, vem som helst
du som tar allting så självklart
Jag talar till dig och har rätt att tala
för jag har betalat!

Ja, vist Søren.
Jeg trøster meg med NC høgt og djupt (elsker du meg som jeg elsker deg?), Drømmenes Gud. Og Adorno.

Hva gjelder Prinsen gjør han meg nysgjerrig og stressa.
(som om fiskene skulle hatt bjeller)

Arvid

D har en blogg. Jeg liker å lese det som blir posta på den. I høst har det vært liten aktivitet på bloggen til D.

I dagboka til Arvid derimot er det av og til nytt å lese. Dette syntes jeg først var litt teit. Nå synes jeg det er fornøyelig.

Jeg liker Arvid sin dagbok.