Der fikk jeg sagt det

I dag da jeg gikk nedover Nordre, ganske ivrig på å finne sykkelen min så jeg kunne sykle hjem, kom ei jente (dame?) bort å spurte om jeg kunne svare henne på noen spørsmål. Tja sa jeg, og trodde det var nok en person fra Kirkens Nødhjelp eller Leger uten grenser (ingenting galt med dem, men jeg synes helt ærlig det er litt for mange av dem akkurat i Nordre). Spørsmålene var fra en markedsundersøkelse, og jeg ble brått lydhør i og med at jeg av en uforståelig grunn liker veldig godt å være med på undersøkelser. Etter at hun hadde spurt noen innledende spørsmål som skulle vise om jeg i det hele tatt kunne være med på denne undersøkelsen (som hvor mange i min familie som var bankmenn, og om jeg hadde hørt om sjokolademerkene Smil og Cuba), fikk jeg være med henne opp i et gammelt og ærverdig hus. Der ga hun meg en plakat med bilde av, tamtatatam, Cocka Cola Lemon. Ved siden av bildet stod et sitat som lød noe sånt som "Ettersom det nå er sommer, og jeg drikker enda mer brus enn tidligere, synes jeg Cocka Cola Lemon har det lille ekstra. Den ordinære gode Colasmaken med en "touch" (ja, her vet jeg at jeg husker det helt ordrett) av lime. Akkurat passe forfriskende". Det var denne plakaten og jegpersonen jeg skulle forholde meg til under hele undersøkelsen.

Og det gikk som det måtte gå. Jeg drikker ikke brus, og boikotter Cocka Cola om jeg skulle finne på å drikke den slags boblende drikkevarer. Dette fortalte jeg velvillig om. Ikke nok med at jeg fikk være med på en sånn undersøkelse, jeg fikk også fortalt akkurat hva jeg mener om slike kapitalistiske svin som tar fra de fattige (motsatt av Robin Hood med andre ord), og dessuten støtter George Bush sin valgkampanje.

Vanligvis fikk folk med seg brus som takk for at de var med på undersøkelsen, men resultatet på mine spørsmål ga ikke det utslaget sa jenta (dama?). Men jeg kunne få med meg en Cola light. Jeg takka pent men bestemt nei, og sykla på jobb (hvor vi ikke selger Cocka Cola Company-produkt. Så fikk jeg sagt det også).

Og da jeg trodde jeg en gang for alle oppga min tvseerkarriere

oppdaga jeg at Nikolaj og Julie går på Nrk2 igjen.

Utfordringa nå blir å huske å sette på tvn igjen, og da på riktig tidspunkt.

Mitt egentlige jeg. Forankra i en objektiv virkelighet.

Etter noen (mer eller) mindre interessante tester (som bedyrer å ikke være vitenskapelige. Men hva er vitenskap, sånn egentlig?*) har jeg funnet ut at jeg er 70prosent rar (You're so weird, you think you're "totally" normal. Right?But you wig out even the biggest of circus freaks!), at jeg i mitt forrige liv var en ond kryddersamler som levde i vestafrika og ble levende begravd, at min egentlige far er ingen ringere enn OJ Simpson (What You Call Him: DadaWhy You Love Him: He's your sugar daddy) og at jeg vil dø når jeg er 82år gammel (82 Congratulations! You take good care of yourself.You're poised to live a long, healthy life). Kanskje det er på grunn av jeg er i en fantastisk form (You're confident, focused, and on top of your game.People are attracted to your energy right now.This is the time to go for it - you're likely to get what you want!)

Sånn rent statistisk ihvertfall.



*jada, jeg abonnerer på Klassekampen, men har samtidig enn intern "klassekamp" i heimen der ulike kunnskapsfelt (også kalt vitenskaper. Eller var det motsatt. Det var vel helst det.) er under diskusjon.

Mitt liv som hund

Kanskje det begynte med den forsterka likinga (er det et greit nok korrekt ord å bruke på norsk? Bokmål sådan? Tror egentlig ikke det) av tassing. Å tasse ut av senga uten å kle på meg så veldig mye. Og så bare tasse videre. Tasse ut til sofaen. Kanskje tasse ut i kjøkkenet, åpne kjøleskapet bare for å skjønne at jeg ikke gidder å lage meg frokost helt enda. Dessuten liker jeg å dusje FØR jeg spiser frokost (i motsetning til mange andre), og tassing forekommer definitivt før morgendusjen. Så tasse meg videre til enten sofaen eller senga, og lese ei god bok. Eller, lage en kopp kaffe og lese dagens avis. Da ved kjøkkenbordet.

Uansett måte denne tassinga forekommer på, så liker jeg den. Og har ikke hatt følelsen av at folk synes den er ekkel. Men i det siste har jeg begynt å sikle i tillegg. Og det synes jeg er ekkelt. Og enda mer hundeaktig enn å tasse.

Altså, jeg sikler ikke sånn på ordentlig, men jeg tar meg selv i å nestensikle ganske ofte. Jeg våkner av at det er like før. Og det ekleste med denne nye spyttilstanden min, er at fenomenet, siklinga altså, forekommer i sterk grad på tog. Og det er ekkelt det! For der er det ikke bare jeg som får med meg hva som skjer. Og ikke nok med at jeg ikke er den eneste som får med meg hva som skjer, men jeg er ofte den siste. Og jeg liker ikke å være den siklende jenta på toget!

Et eksempel på dette nye ekle med meg: På min forrige togtur hadde jeg et sånn firerseteområde helt alene. Trodde jeg ihvertfall. Der sovnet jeg, etter lang utprøving av beste sovestilling, i noen minutter. Brått, eller tror nok egentlig det var mer langsomt, våkna jeg nestensiklende på skuldra til en ukjent mann.

Så på lørdag spurte jeg en kamerat som driver med biologisk psykologi om hva dette er for noe. Han mente det kunne komme av at jeg drakk for lite. Og at jeg er allergisk og tett i nesa og dermed sover med åpen munn. Men det tror jeg ikke noe på. Jeg drikker masse, og har dessuten vært allergisk i mange år uten at jeg har sovet med åpen munn siklende på meg selv og ukjente menn.

Jeg tror nok heller det er Pavlov som råder over meg. At jeg har blitt en av hans hunder. Og at det er det ufattelig herlige tutet (med sånn dyp og flerstemt klang) fra hurtigruta som jeg hører noen morgener, og togtutet jeg bevisst eller ubevisst får med meg idet toget kjører inn i en tunnel, som får meg til å lystre. Som i å sikle.

Eller har noen en bedre forklaring?

Utfordringa

Kjersti har oppfordra meg til å skrive ei litterær sjølmelding. Og jeg tar det med et smil. Ihvertfall nesten. Slike litterære spørsmål bruker som regel å gi meg en liten form for panikk(spesielt i vin- og øldrikkende litterære situasjoner med en viss radikal skarrende universitetslektor som ser spørrende og interessert (ihvertfall flink til å late som det) på meg). Men dette skal jeg klare. Og fort skal det gå.

1) Hvor mange bøker eier du?
Det vet jeg ikke. Og ikke gidder jeg å gå å telle dem heller. En del, men ikke så veldig mange heller.
2)Hvilken bok var den siste du kjøpte?
På min siste handel (jeg har vært i litteratur-antikvariat-lyrikkopplesing-bokhandelland i det siste) kjøpte jeg Morfeus Digte & poetikk av Niels Lyngsø og Digtere og dæmoner av Villy Sørensen. De to kjøpte jeg temmelig akkurat samtidig.
3) Hvilken bok var den siste du leste?
En tykk bok, som består av tre romaner. Alle skrevet av Jens Bjørneboe. Romanene er Jonas, Den onde hyrde og Drømmen og hjulet. Så nå er det lest, enkelt og greit. Ligget litt vel lenge rundt omkring (dette er ei bok jeg ikke eier, og det vet jeg selv om jeg ikke har telt bøkene mine) og sett tykk, litt kjedelig men likevel ganske viktig ut.
4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger.
Farvel, Rune av Marit Kaldhol og Marit Øyen. Det fineste jeg har eid. Maritmelankoli i tidlig alder.
Dikter av Gunnar Ekelöf. Den leser jeg stadig ofte i. Og finner nye dikt. Eller dikt jeg har lest 97 ganger før, men som ved den 98 gangen får en (litt) ny mening.
Prosessen av Franz Kafka. Den var min store favoritt i mine yngre psykologiår på vgs.
Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Fordi den er så fin. (Men i hard konkurranse med SVK av Roald Dahl. Fordi den er så morsom (og kanskje også fin). Og fordi jeg elska, og fortsatt elsker, alle barnebøkene til Dahl. Men det samme kunne jeg sagt om Lindgren.) Ok; barnebøkene til Astrid Lindgren og Roald Dahl har jeg lest mange ganger, og de har betydd mye for meg.
Også ei siste bok. Tja. Kunne godt tatt mer lyrikk. For eksempel Det skabtes vaklen av Søren Ulrik Thomsen. Men jeg tar Presten av Hanne Ørstavik. Fordi den fikk meg til å innse at det å være Marit, 23år og litteraturstuderende er så utrolig mye bedre enn å være Liv (eller hvilken som helst annen litterær figur som tar alt for mye energi og attpåtil er en forferdelig person), noenogtredve og prest. Og hvor godt det er å være meg selv uten å tenke på tankene til en fiktiv person til alle døgnets tider (ja, det var en intens leseopplevelse!). Også er den norsk og temmelig ny. Og god da, synes jeg.
5)Oppfordre fem andre personer til å svare på disse spørsmålene i bloggen sin.
Jeg oppfordrer Gro Mari, Anna og Ingrid. Her kunne jeg også spurt Ingrid og Kjersti, det hadde jo passa bra, da hadde det blitt akkurat fem personer, men det blir for dumt. Derfor bare tre.

Jeg og Johann Sebastian

Tilslagsord: danoman
Bøyingsform: substantiv hannkjønn, entall, ubestemt form
Oppslagsord: danoman

danoma´n m1 (nyd av mlat danus 'dansk' og -man) person som ukritisk beundrer alt* som er dansk .



*ok, kanskje ikke alt da. Det blir litt for naivt selv for meg. Sikkert for Johann Sebastian også.

Den gyldne omvei

Våkne i det Blä rummet (Områdenummer:54 Navn:Letnesvågen Hovedtype:Kyst og havstrand Naturtype:Kalkrike strandberg Verdi:A )
På Myra. Med bestemt endelse. Og annen betydning.
Herlige hjerter i det fri med lek til dessert. Og hanegal (såklart).
(Onkel, mor, mormor har øynene på plena. Andre ganger i det blå. Ikke det Blä rummet.)
Kunst. "Akkurat nå, og uavhengig av kjønn, er det et fryktelig dårlig tidspunkt for å begynne ei utlegging om skillingsbokforfatteren Rudolf Muus og Muusbrua nederst i parken." Enig.
Deretter noe gult.
Kyss, klapp og klem. Hadet på badet (din gamle sjokolade).

Nye mennesker. Litt tørst. Mer rødt. Sang og gitar. Mer sang og gitar. Å, så koselig å synge. (Men blir de berømte mon tro?)
Fin sommerkveld med oppskrubba arm etter svak opptreden!

Fin(e) dag(er).

with love FROM ME TO YOU

Nå har jeg sånn ordentlig sommerfølelse. Jeg tok i dag toget fra Trondheim for å atter igjen se "fagre fjord og bygde" (som Olav Aasmundson Vinje så vakkert skrev for omtrent 150 år siden).

Å kjenne fraulukta som bare finnes på Inderøy på vei til feriehuset, er utrolig godt, samtidig som (og derfor) lukta i seg selv er langt fra god. Og ingenting slår en real fotballkamp på den svære (barndoms)plena med favoritt(sj)onkel N-/Pils briljerende med diverse fotballtriks, og å spise nyplukka jordbær til dessert etter å ha tapt kampen.

Også tilbaketuren ble bra fordi jeg fant mamma sin samleplate med The Beatles i bilen jeg låner for en dag (der alle de søte sangene jeg ikke har i samlinga mi er fordi jeg (tror jeg?) liker det litt senere, kule Beatles bedre). Å høre det på nesten litt for høyt volum, og synge med fra start til stopp (må innrømme at jeg fant ut at jeg ikke kan hele teksten til Day Tripper) er simpelten herlig det også. Nå gleder jeg meg til å kjøre tilbake!

Derfor (eller, vet ikke om dette egentlig kommer som en naturlig sluttkommentar til det overstående, men føler det. Og jo, det gjør nok det);
All you need is love (All together, now!)
All you need is love. (Everybody!)
All you need is love, love.
Love is all you need.

Jeg vil bare si

at jeg synes livet er så fantastisk mye bedre når det er sol og sommer.

Det var det brune, småfregnete (je!) blondere meg ville si.